Gode gåter

Gro Dahle: Regnværsgåter.

Gode gåter

I Salmonsens leksikon defineres gåten som en ”omskrivende Fremstilling af en Genstand, som ikke nævnes, men skal gættes”. Lyrikeren Gro Dahle har nå utgitt en samling gåtedikt, ”Regnværsgåter”

Dahles gåter er mer eller mindre umulige. Det er hun selv som spør, hun selv som gjetter og svarer. Men det er en brist mellom spørsmål og svar. Den omskrivende framstilling passer ikke helt til den gjenstand som skal gjettes. ”Hva er det første?”, spør Dahle svevende. ”Skjønnheten i det lange grønne bladet,” svarer hun suverent og subjektivt. ”Tanker og Fantasi sættes i livlig Bevægelse for at finde den (gjenstanden),” står det videre hos Salmonsen. Der er Dahle mer på linje med leksikon.

For regnværsgåtene er ikke skrever for å løses, men for å leses.

Individ

Diktene viser oss gåter. Dahle kan for eksempel peke på et menneske i mengden og vise at det hefter noe uutgrunnelig og gåtefullt ved den mest anonyme blant oss. ”Hvem er det som tar / et skritt av gangen? / Det er den tankefulle kassereren / på vei hjem.”

Gåter kan også være ”Udtrykk for en dybere Kundskap, der gerne hyller sig i Mørke”. Også i denne beskrivelsen gjenkjenner jeg Dahles gåter. Hun kan gi framstillingen en søt, naiv form: Hvem er det som gjemmer seg under senga? Hvem er det som koser seg oppi den røde barnevogna? Men jeg lover, svarene er ikke like søte og naive. De kan være som hentet ut av sinnets mørke irreganger, fra ”mørkets hjerte”. De bringer med seg biklanger av uro, angst og uhygge. De kan vise oss sinn brakt ut av likevekt: ”Når alt blir en byrde / til og med en blåklokke.” De kan vise oss et menneskets horror vacui, redselen for tomheten. ”Ingenting så tungt / som ingenting.”

Brutal

Dahle kan være antydende diskré, brutal og direkte. Hun kan overdrive så bordet velter. Og nettopp scenen med døden ved middagsbordet er ubetalelig grotesk. Den overgås kanskje bare av gåten ”Når var nok nok?” Svar: Den dagen i august / Da du skar av deg tungen – ”, der tilbederen, i en gestus à la Van Goghs, skjenker sin vordende hele sitt legeme, pent oppskåret og innpakket. Du snakker om kjærlighet.

Gro Dahles språk svinger. Så hender det også at språket kommer ut av kontroll, at det blir pratsomt. Og at forholdet mellom spørsmål og svar kan bli for spissfindig eller for søkt eller for vilkårlig. Men spiller det noen rolle? ”Regnværsgåter” gir oss de rette frysningene.

(Dagbladet 22 sept 1994)