ELSKER BORGEN: Jeg elsker «Borgen». Som fagperson er det en nytelse å se hvordan manusforfatterne taktfast pumper opp dramatiske situasjoner fra bisetninger og detaljer i sesong én til store overgripende hendelser som kan fylle en episode i sesong to.
ELSKER BORGEN: Jeg elsker «Borgen». Som fagperson er det en nytelse å se hvordan manusforfatterne taktfast pumper opp dramatiske situasjoner fra bisetninger og detaljer i sesong én til store overgripende hendelser som kan fylle en episode i sesong to.Vis mer

Gode historier i fokus

- NRKs dramasjef vil at vi skal fokusere på det som er bra og all right, og ikke tenke så mye på alt som er dårlig og dumt.

TV-DRAMA: Full fart forover, skriver NRKs dramasjef i sitt innlegg i Dagbladet 20. mai. Han vil at vi skal fokusere på det som er bra og all right, og ikke tenke så mye på alt som er dårlig og dumt. Dessuten, sier han, er jo ikke HBO-seriene og «Borgen» og de så populære og kule som alle skal ha det til heller.

Uenig!

Jeg elsker «Borgen». Som fagperson er det en nytelse å se hvordan manusforfatterne taktfast pumper opp dramatiske situasjoner fra bisetninger og detaljer i sesong én til store overgripende hendelser som kan fylle en episode i sesong to.

Vakkert.

Og instruksen fra den tidligere DR-sjefen har vært klar: «Ut over at det skal være en god historie, skal det alltid være en overordnet historie av etiske og sosiale dimensjoner». Det er ikke til å misforstå. Han er totalt på bølgelengde med HBO-sjefene som nylig uttalte at: «Hovedspørsmålet er ikke hvor mange seere man tror noe vil få, men heller dette: ‘Is it an excellent story?’»

Enig!

Rossiné har en annen approach: «Skal våre historier synes i et internasjonalisert tv-tilbud, så må serienes idé, form og innhold være globalt og universelt, i den forstand at de kan underholde og berøre fra Vancouver til Hong Kong».

Hvorfor er han som Norsk dramasjef opptatt av hva de liker i Vancouver? Jeg kan forstå at en salgsagent kan tenke slik ut fra et markedsperspektiv, men som oppfordring til manusforfattere er det ubrukelig. Berøre i Hong Kong?

What?

I VG 19. mai skriver den unge regissøren Marius Søvik kort oppsummert at prime-time og familevennlighetstenkningen er norsk tv-dramas syke mor, og at erkjennelsen av at smalt er det nye brede må synke inn, skal de bli en forandring.

Enig!

Å skrive for hele familien er konsepttenkning, og alle som skriver vet at HBO-sjefen har rett. Det er ikke der det starter.

Konsepttenkning som utgangspunkt er bare sjeldent vellykket, og de som kan det best er i den mer lukrative reklamebransjen. I den fattigfornemme dramabransjen er vi historiefokuserte. Naturligvis starter alle historier med at en ny tanke kommer inn i hodet, men alle som skriver vet at de ikke skal løpe til nærmeste produsent hver gang det skjer. Det er det samme som å si farvel til den. En idé i seg selv er bare dét. En idé.

Det er først når forfatteren har drømt og fundert og sovet på saken - når ideen har fått selskap av flere nye tanker, at historien oppstår. Først da kan dramasjefen lese kvalifisert og forhåpentligvis i kontakt med sin egen gåsehudfaktor vurdere om det er en eksellent historie han har i sine hender. Først da kan han tenke for seg selv at, wow - dette kommer de til å elske i Vågå og Vegårshei - og i Vancouver,- hvis han kjenner noen der.

For slik fungerer forfattere. De må få tillit, økonomi og arbeidsro til å dikte historiene og ikke tvinges til å gå på smilekurs og si-ja-til-alt-møter, før storyen er på plass.

Men hva skal vi si. Det hjelper lite hvor mange fete historier forfatterne kommer med dersom det ikke er noen hjemme i andre enden, være seg i Hong Kong eller på dramasjefens kontor.

Enig?

Monica Boracco.

Leder, Dramatikerforbundet
Monica Boracco. Leder, Dramatikerforbundet Vis mer