Annonse

«72 Seasons»

Metallica

Metal

Utgitt: 2023

Plateselskap: Blackened / Universal

---

«Gode tilløp»

Se alle anmeldelser

ALBUM: Det tok åtte år mellom «Death Magnetic» og forrige album, «Hardwired... to Self-Destruct». Denne gangen har det bare tatt Metallica sju år å koke opp en ny fullengder. «72 Seasons» er tittelen på plate nummer elleve i den 40 år lange kanonen.

Tittelen spiller på antall sesonger man har levd før man har fylt 18 og det som har formet oss som mennesker - på godt og på vondt. Coverkunsten viser en forkullet barneseng, bamser, en gitar og andre brente gjenstander - det som har vært. Igjen ser det ut som om Lars og James har kjøpt seg visuell profil hos et byrå som til daglig jobber med hyperkommersielle produkter. Dette omslaget lyser nok fra butikkhylla, men framstår som alt annet enn personlig.

Personlige tekster

Albumomslag til side, ifølge James Hetfield så er dette hans mest personlige tekster på lange tider. Den høyreiste frontfiguren har lenge gått gjennom en relativt offentlig kamp mot alkoholmisbruk og de mentale utfordringene det har medført - det viser igjen i lyrikken på «72 Seasons».

Fremmedgjorthet, utenforskap og eksistensiell angst er knagger som alle får påheng i løpet av platas nesten 80 minutter. Her skal sjelen vrenges og hjertet tømmes og tekstmessig er det engasjerende ord fra bransjens tøffeste.

Tilbake til røttene

Men hvordan låter verdens største metalband i 2023? Kvartetten har i et jevnt trav sluppet låter siden før jul i fjor. «Lux Æterna», som var første singel ut, bar bud om et band som kikket tilbake til røttene, hvor The New Wave of British Heavy Metal-bølgen, også forkortet NWOBHM, med band som Motörhead, Saxon, Angel Witch og Diamond Head regjerte.

Punka riff, kjappe trommer og tenna helt i mikrofonnettingen - naturlig nok med et dryss av Metallicas patenterte allsangvennlige refreng smurt tykt over det hissige kompet. Det kjennes friskt og frekt, må sies.

Med sine økonomiske riff og fokuserte driv, sender «Shadows Follow» deg i retning bandets selvtitulerte fra 1991. «You Must Burn» er Metallica på sitt mest stampende, tunge - melodisk og kompetent. Tilsvarende vellykket er låter som «Screaming Suicide» og «Crown of Barbed Wire». Førstnevnte er allerede sluppet som singel.

Slinger i valsen

Men alle gode intensjoner til tross, «72 Seasons» forløper ikke uten problemer. For selv om man må beundre energien, oppriktigheten og de åpenbare gode tilløpene her, så møter Metallica på utfordringer som de fleste gjør når man bare omgir seg med Ja-mennesker.

Produksjonen til Greg Fidelman er overraskende flat og livløs, noe som går på bekostning av dynamikk og rom i musikken. De i overkant tallrike gynge-riffene sklir etter hvert over i hverandre uten at man klarer å hente ut noe informasjon fra dem. Helheten føles noe statisk.

Arrangementsmessig kunne det med fordel ha vært trimmet ned både her og der, slik at det som skal skinne virkelig får skinne. De gode tendensene bandet viste med «Lux Æterna», er ikke overførbart på mye av det øvrige materialet.

Man griper seg også i å savne de blendende harmoniene bandet har gjort til sitt varemerke. Du får litt å tygge på platas finale, «Inamorata» - for øvrig bandet lengste sang noensinne.

Smittsom energi

For de som synes at dette ble veldig negativt, så er det slettes ikke så ille. Men når verdens største metalband gir ut plate, er det lett å hente fram lupen.

Metallica i 2023 er mye smittsom energi, gode riff og en åpenbar sult etter å formidle noe viktig - og det skal man ikke kimse av 40 år ute i karrieren. Det er bare det at gjennomføringsevnen ikke alltid er like god som de mange forbilledlige tilløpene, men fortsatt nok til å sette hjertene i brann hos den tallrike menigheten, vil jeg tro.