Gode intensjoner på villspor

I 28 AFRIKANSKE

land praktiseres i dag en urgammel tradisjon med å omskjære jenter. Omskjæringen medfører ikke bare fysiske og psykiske lidelser, men den er en krenkelse av kvinners integritet og et brudd på så vel europeiske som afrikanske menneskerettighets-konvensjoner. Etter som Norge tar imot innvandrere og flyktninger fra disse landene, må vi også her å forholde oss til denne tradisjonen.

I Norge har vi tradisjon for å kjempe for individets rettigheter. Menneskerettighets-konvensjonene er innarbeidet i norsk lov og Norge har vedkjent seg sin plikt til å forhindre overgrep mot enkeltindivider, herunder plikt til å hindre at jenter og kvinner utsettes for omskjæring. I 1995 kom Lov mot kvinnelig kjønnslemlestelse, et nyttig hjelpemiddel for dem som arbeider for å bringe tradisjonen til opphør, ikke minst for de somaliske gruppene som i dag har satt seg som mål å få alle somaliere til å legge tradisjonen bak seg.

Nå behandles forslag om et tillegg i denne loven, hvor blant annet helsepersonell får meldeplikt dersom de får kjennskap til at kjønnslemlestelse er i gjære. Sett med norske øyne er dette ikke problematisk. At helsepersonell i enkelte tilfeller har opplysningsplikt er regulert av Helsepersonellovens §§31 og 33. Det nye lovforslaget er imidlertid vanskelig å akseptere for dem som aktivt arbeider mot omskjæring. De mener at tillegget, til tross for alle gode intensjoner, vil virke mot sin hensikt. De hevder at deres arbeid vil bli vanskeligere og begrunner dette med at opplysningsplikten vil føre til tap av tillit og troverdighet i rollen som endringsagent i eget miljø. De er redde for at de som fortsatt er tilhengere av omskjæring, vil holde dette skjult og tradisjonen vil gå «under jorden». Endringsagentene vil da, i tillegg til de tradisjonelle tabuene, måtte slåss mot en uttalt skepsis som er knyttet til om de vil måtte «sladre», og denne ekstra belastningen vil kunne føre til at de mislykkes i sin intense, men vanskelige kamp mot omskjæringstradisjonen.

KRIKENS BYMISJON

eier og driver PMV, som er et kompetansesenter for helsefremmende arbeid som i flere år har arbeidet i det somaliske miljøet, blant annet med å utvikle strategier for arbeid med dette fortidde temaet. I dag er der en åpen dialog mellom somaliske kvinner, jenter, gutter og til dels menn om «best practice» og fruktene av arbeidet er ikke uteblitt: En lang rekke kvinner og ungdommer arbeider i dag aktivt for at deres miljø skal kunne legge omskjæringstradisjonen bak seg. Deres metode bygger på dialog: I en trygg og fordomsfri atmosfære, hvor folk tør å si hva de mener, brynes tradisjonsbundne fordommer mot nye tanker om helse og menneskeverd og i denne prosessen skjer det dyptgripende endringer. Deltakerne lar seg ikke bare overbevise om at tradisjonen må forlates, men de fortsetter arbeidet utenfor gruppene. Det skjer med andre ord en bevegelse fra passiv lydighet overfor norsk lov - en lydighet som det for øvrig neppe er grunn til å betvile - til en holdningsendring som gjør at kvinnene fremstår som endringsagenter i eget miljø. Denne dialogen er kun mulig i en trygg atmosfære hvor alle blir hørt og alle tør å si det de mener. Det er dette arbeidet de somaliske kvinnene og ungdommene nå føler blir truet.

Nå regnes ikke disse endringsagentene som helsepersonell etter loven. Deres virksomhet krever verken autorisasjon eller lisens, og loven vil derfor ikke berøre dem direkte. Kan det så være andre grunner til deres motstand?

FOR FORFATTERNE

er det rimelig å se deres standpunkt i sammenheng med somalieres generelle livssituasjon i Norge. Som gruppe er de av de mest marginaliserte. Deres deltakelse i arbeidslivet er lav, deres økonomiske situasjon prekær, boproblemene akutte. Gang på gang har de opplevd at det er blitt satt et kritisk søkelys på deres kultur og tradisjoner og gang på gang er de blitt fremstilt som lite troverdige. Selv om episodene hver for seg neppe kan oppfattes som trakassering, vil de mange gjentakelsene etter hvert kunne føre til oppgitthet og håpløshet hos de det gjelder. Særlig tydelig har somaliske ungdommer gitt uttrykk for hvor sårende en slik negativ omtale er for deres selvtillit og fungeringsevne. Det oppstår lett misforståelser om «det norske» og det som kan virke truende, får generell betydning. At de som går foran i arbeidet ser nyansene i saken hjelper lite dersom de får det miljøet de skal arbeide i mot seg. Myndighetene er klar over somaliernes vanskelige levekår. Det er satt i gang flere tiltak for å bedre situasjonen, men dersom det skal skje en endring er myndighetene avhengig av et konstruktivt samarbeid med de aktuelle miljøene.

UNDER DAGSREVYEN

i NRK 1 uttalte nylig en gruppe afrikanske jenter og mødre, blant annet flere som er tilknyttet PMV/Kirkens bymisjon seg om det nye lovforslaget, som de opplever som stigmatiserende i og med at det kun har relevans overfor afrikanere og i særlig grad somaliere. De bad om at myndighetene, i stedet for nye kontrolltiltak, ville samarbeide med dem og om at behandlingen av det nye lovforslaget utsettes, slik at konsekvensene av lovendringen kunne bli bedre belyst. At en gruppe somaliske mødre står frem på denne måten og ber om samarbeid er nytt og fortjener i seg selv oppmerksomhet. Regjeringens handlingsplan mot omskjæring av jenter og kvinner legger nettopp opp til en slik samarbeidslinje, men kvinnenes bønn om utsettelse ble av en sentral politiker straks avvist som et forsøk på å undergrave myndighetenes innsats.Det kan synes som om norske myndigheter ikke tror på somaliere når de sier at de ønsker å legge denne tradisjonen bak seg. Med andre ord: Nok en gang blir det stilt spørsmål ved somaliernes troverdighet og moralske høyverdighet.

TIDLIGERE

har Helsedepartementet gått imot høringsuttalelser fra så vel Norsk sykepleieforbund, Det mosaiske trossamfunn, PMV og Sosial- og helsedirektoratet i denne saken. Nå overkjøres også Regjeringens handlingsplan. Det som så langt ikke er kommet frem, er at det for de somaliske kvinnene ikke dreier seg om å avsløre ulovlige forhold, men om hvordan det kan utvikles et samarbeidsklima som gjør dem i stand til å legge bak seg en tradisjon som, i våre og etter hvert i deres egne øyne, oppfattes som brutal og avlegs. Dette er viktig i seg selv, men saken dreier seg om mer; nemlig om å hjelpe det somaliske miljøet ut av en sterkt marginalisert tilværelse som det norske samfunnet ikke kan lukke sine øyne for i og med at den i stor grad berører barnas oppvekstvilkår og at betydelige offentlige midler går med til livsopphold for gruppens medlemmer. Somaliernes egne ressurser er tungen på vektskålen i dette arbeidet. For å lykkes må en skape et samarbeidsklima som kan bidra til at ressursene frigjøres.