Gode kamerater igjen

På SV-landsmøtet har alle tilgitt Audun Lysbakken. Folk flest bruker litt lengre tid, skriver Anne Marte Blindheim.

Dramaturgi på SV-landsmøte: Først trist og alvorlig. Syndsbekjennelse. Opprørerne slutter rekkene og alle blir venner. Så fest.

Kristin Halvorsen fikk en litt annen avslutning på sin 15 år lange karriere enn hva hun hadde håpet for noen uker siden. To timer før hun skulle på podiet for å takkes av og trampeklappes for, var hun usikker på hva hun skulle si om selvforsvarssaken. Hun stilte med håndskrevet manus. Vanligvis taler hun uten.

Det var ingen som trodde at selvforsvarssaken skulle bli viktig da Dagbladet avslørte den tvilsomme pengetildelingen til SU-avleggeren Jenteforsvaret 25. januar. Men det ble drama nesten til siste slutt, med nye avsløringer og nye tabber dag for dag. Mandag før landsmøtet, ble det utløst en protestbølge i partiet. Etter å ha åpnet skapet for enda flere skjeletter, gikk Audun Lysbakken av som statsråd. Og påstod at han ville komme klokere og sterkere ut av saken. Kristin Halvorsen oppfordret alle til å stemme på Lysbakken, ga sin uforbeholdne støtte og uttrykte sin dypeste tiltro til 34-åringens lederegenskaper og dømmekraft. Det ble mye for enkelte. Kristin Halvorsen var altfor blid, altfor for fort. Det funket ikke. Hun fikk tilbakemeldinger av typen: «Hva er det du holder på med?» I Dagbladets rundspørring mente en av fire tillitsvalgte at Lysbakken burde trekke sitt kandidatur. Utover i uka jobbet motstandsbevegelsen i kulissene for å skaffe nye lederkandidater, men i ledelsen trodde ingen egentlig på det. Delegatene var for lengst valgt. Verken Heikki Holmås eller noen andre hadde interesse av å stille opp bare for å lage et bedre show eller for å demonstrere for pressen hvor alvorlig de tok saken. Benkeforslag var likevel teoretisk mulig.

Fredag var det travel møtevirksomhet for å prøve å kartlegge situasjonen. Lysbakken kom ut med en erklæring at det var helt greit å stemme blankt. Det var viktig å vise at SV ikke bruker pisk. I etterkant sier ledelsen at de ikke forventet mange blanke. Det er lett å bli venner igjen på landsmøte.

Landsmøtet startet likevel kledelig lavmælt. Helene Bøksle sørget for å skru sinnsstemningen på innstilling «vemod og alvor». Kristin Halvorsen brukte god tid på å redegjøre for saken, at den er alvorlig, men at ikke alt er like alvorlig, og at Audun Lysbakken kan lede partiet. Han har tatt ansvar overfor regjeringen ved å trekke seg som statsråd, men vist ansvar overfor partiet ved å stille som leder, mente hun, og snakket litt om krig og bråk i gamle dager. Audun hadde egentlig bare ett ord å si, og det var «unnskyld». Han skulle verken bevilget penger til SU eller sin gode venn i Reform eller brutt økonomireglementet. Den tidligere tendensen til å avdramatisere og til å fordele skyld, var for anledningen borte.

Det kom aldri noen andre nye kandidatforslag. Etter delegatmøter med pisk og diskusjon, ble det bare holdt noen få kritiske innlegg fra talerstolen. Kjersti Markusson, som ledet Audun-opprøret, valgte i en hyggelig men noe absurd forestilling å dra i gang allsang for Kristin framfor å gå inn på lederdebatten. Den eneste spenningen knyttet seg dermed til antallet blanke stemmer. Femti blanke stemmer ville vært dramatisk for Lysbakken. Det ble femten.  

Audun Lysbakken trer inn i regjeringens underutvalg uten å være medlem av regjeringen. I SV mener de det vil gå fint. De skal nok finne en form på det. Det avhenger mest av den nye SV-lederens kjemi med sjefen, mener de. Hans forgjenger Kristin Halvorsen hadde et godt og nært forhold til Stoltenberg.

Kameratene er enige om å være gode venner og stå sammen rundt sin nye leder. De synes ikke selvforsvarssaken er alvorlig nok til at den overskygger de lederegenskapene de ser i Lysbakken. De mener at han er den beste lederen for framtida, og vil ikke velge en midlertidig leder fra reservebenken. Og når livet er ensomt og vanskelig, er det tryggest å stå sammen. Om de ikke er overbevist hverandre, hvem kan de da overbevise? Nå håper de at saken blåser fort over. Men SV-ere er ikke som folk flest. Det vil ta lengre tid for velgerne å komme over saken. Selvforsvarssaken er Audun Lysbakkens stabbur, eller gullarmbånd, om du vil. Den vil henge ved ham. Litt lengre enn det SV skulle ønske.