IKKE LENGER TREKNING: De mest pågående og ressurssterke søkerne til vil få legejobbene i sentrale strøk, mens de gjenværende presses ut i periferien, frykter lederen for norske allmennleger. Illustrasjonsfoto: Scanpix
IKKE LENGER TREKNING: De mest pågående og ressurssterke søkerne til vil få legejobbene i sentrale strøk, mens de gjenværende presses ut i periferien, frykter lederen for norske allmennleger. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

Gode leger til alle

TURNUSTJENESTEN: Myndighetene foreslår å endre dagens ordning. Det vil gi færre og dårligere leger i Distriks-Norge.

||| TURNUSTJENESTEN for leger har i flere generasjoner vært en hjørnestein i den praktiske opplæringen av leger i Norge. Overgangen fra student til selvstendig yrkesutøver har bestått av ett års obligatorisk sykehustjeneste med halvparten indremedisin og halvparten kirurgi, samt et halvt år i allmennpraksis. Ordningen har representert en garanti for breddekompetanse i hovedfagene i medisinen, og sikret legenes basale ferdigheter og evne til å fungere på legevakt og i distrikt.

Studentene har hatt rett og plikt til å delta i turnustjenesten for å kunne kalle seg lege og å praktisere som det.

LEGEFORDELINGEN TIL hele landet har vært sikret gjennom en sentral regulering av antall plasser via et system der legestudentene har kunnet velge turnusplass fra et tilfeldig tildelt trekningsnummer. De nyutdannede legene har solidarisk sluttet opp om denne ordningen. De med best nummer velger først, de med dårligst nummer må velge blant de gjenværende turnusplassene.

På grunn av omfattende utdanning av norske leger i utlandet og et betydelig tilsig av utenlandske leger til Norge, er tjenesten nå under press med lange ventelister for oppstart til tjenesten. Staten garanterer likevel at ingen skal måtte vente lenger enn 6 måneder for oppstart i turnus. Til tross for at tjenesten for alle praktiske formål har funksjon som utdanning, er den definert som arbeid og derfor tilgjengelig for alle nyutdannede leger i EØS-området, såfremt de kommuniserer tilfredsstillende på norsk.

HELSEDIREKTORATET foreslår nå å legge ned denne tjenesten til fordel for såkalte «nybegynnerstillinger». Forslaget innebærer at innholdet i sykehustjenesten ikke vil sikre tilfredsstillende ferdigheter i indremedisin og kirurgi; hele sykehusåret skal kunne avtjenes ved mer spesialiserte avdelinger som gynekologisk eller revmatologisk avdeling. Videre vil man fjerne trekningen av turnusnummer og i stedet innføre et søknadsbasert system, der de nyutdannede legene selv søker sykehus og plass i allmennpraksis.

Endelig vil man øke obligatorisk tjeneste i kommunehelsetjenesten, herunder tjeneste ved sykehjem, med 6 måneder. Myndighetene argumenterer for dette med at en slik ordning vil bli en billig måte å øke kapasiteten i kommunehelsetjenesten på. Snakk om faglige ambisjoner i et fagdirektorat! Sykehjemmene skal styrkes ved at de tilføres uerfarne leger som til alt overmål stadig skal skiftes ut, og vil legge beslag på en veiledningskapasitet som i utgangspunktet er svært knapp.

GRUNNUTDANNINGEN ved universitetene er basert på at de ferske legene arbeider 1,5 år i turnus under særskilt veiledning og opplæring. Dette bidrar til utjevning av forskjeller i utdanningen fra de ulike studiestedene, og gir nødvendige kliniske ferdigheter. Dette har betydning for pasientsikkerheten i landet. Først når tjenesten er gjennomført og godkjent, får man full autorisasjon til legearbeid.
Turnustjenesten har vært vellykket ved at den har fordelt leger til alle deler av landet. Ordningen er rettferdig og solidarisk.

Undersøkelser viser at de fleste studentene er godt fornøyd på sine turnusplasser. Faren ved å innføre et søknadsbasert system er at de mest pågående og ressurssterke søkerne trolig vil få jobbene i sentrale strøk, mens de gjenværende presses ut i periferien. Helsedirektoratet foreslår at man avskaffer en veletablert ordning som har vært basert på tanken om at hele landet skal kunne nyte godt av de investeringene samfunnet har gjort i medisinerutdanningen.

RETTEN TIL ET godt og tilgjengelig helsetilbud uavhengig av hvor man bor i landet, trues nå av direktoratets forslag. Flere utfordringer ved den foreslåtte ordningen er ikke tilstrekkelig utredet. Hvem skal for eksempel håndtere den betydelige mengde søknader som vil genereres når hver enkelt skal søke direkte til sykehus og distriktstjenester? Ut fra hvilke kriterier skal arbeidsgiveren velge mellom søkerne, når vi vet at legestudiene ikke har tallkarakter, men kun bestått/ikke bestått? Jeg frykter at den nye ordningen vil favorisere søkere med bekjentskap og gode kontaktnett, med velklingende norske navn, og med spisse albuer.

Den foreslåtte ordningen inviterer til at siste delen av studietiden blir en fase for posisjonering rundt storbyene for senere jobb, mens man heller burde ha ro til å lære bredden i faget og skape forutsetninger for faglig fordypning og kollegialt samarbeid.

Fylkeslege Karin Straume i Finnmark har vist at god veiledning i turnustjenesten gjør at nær dobbelt så mange som forventet, tar sin første jobb i Nord-Norge etter fullført turnustjeneste. Det er erfaringen med det «gode legeliv på landet», som gjør utslaget. Dette er et liv mange ikke har ant noe om, og som mange aldri ville erfart, dersom det ikke hadde vært for trekningens tilfeldigheter. Selv om distriktene i dag tilbyr flotte læringsmiljøer i både sykehus og allmennpraksis, velges disse til sist, også i dagens trekningssystem.

Den store forskjellen er imidlertid at i dag er de flinke studentene tilfeldig tildelt både gode og dårlige trekningsnummer. De som kommer sist i en søknadsprosess, vil normalt være de svakeste både faglig og sosialt. Det kan gi vesentlige konsekvenser for legerekrutteringen til utkantstrøkene i Norge. Skal en søknadsbasert ordning dekke opp for dette, må det legges til grunn økonomiske stimuleringsmidler av uante størrelser. Det har jeg ingen tro på at myndighetene vil tilby.

ENDRINGSFORSLAGET begrunnes først og fremst med at dagens ordning ikke har kapasitet til den økte mengden ferdigutdannede leger som har rett til turnusplass. Det er grunn til å anta at en strengere språktest enn den som er gjennomført til nå, vil redusere det store søkningen av utenlandske leger uten tilknytning til Norge. Det vil også sikre et nødvendig grunnlag for god lege-pasientkommunikasjon. Antall turnusplasser kan økes ved flere sykehus og kommuner. Økningen av antallet norske legestudenter i inn- og utland ser nå ut til å avta. Det jevne tilsiget av gode leger til hele landet må derfor ikke forkludres på grunn av dagens kapasitetsproblemer i turnustjenesten.

Turnustjeneste basert på nummertrekning og med et godt faglig innhold kan og bør derfor videreutvikles.