Gode miner og slett spill

Hun står fortsatt flott på et podium, Barbara Hendricks, selv når det ikke egentlig er et podium, men et provisorium, rigget til i Oslo Spektrums hangar av et konsertlokale.

Der kan ellers noen hver bli borte, i de store strekkene mellom draperier og høyttalerklaser, ledninger og armatur, med spotlights som feier over både sal og scene som om de leter etter menneskelige proporsjoner, alt mens publikums blikk flakker etter nærkontakt og fester seg ved storskjermene på veggen.

Lyd på boks

Problemet er avstanden mellom lyden og lydkilden, mellom musikerne og det som til slutt når fram til publikum. For en ting er at det låter som musikk på boks, ubarmhjertig vridd løs fra enhver naturlig avrundet velklang. Arve Tellefsens fiolin låter som en lirekasse, orkestret som en gammel reiseradio på fullt volum og Sølvguttene så atspredt i klangen at det knapt høres ut som om de er til stede. Barbara Hendricks for sin del må tåle at svakhetene i en stemme på hell blir vrengt over i det overdimensjonerte. Det tiltakende markante bruddet ned mot det dypere stemmeleiet blir overeksponert, hinsides den kontroll hun ellers håndterer det med.

Uten nærvær

Men verst er at musikerne mister tilbakemeldingen fra lyden i salen, som er forutsetningen for å kunne spille sammen og ikke bare på samme taktslag. Lenger bort fra adventsstemning kommer du knapt. Den skapes nemlig verken her eller andre steder på kommando.

Og likevel var det glimt underveis der noe kom gjennom, øyeblikk der Barbara Hendricks' omhyggelige artikulasjon fikk uttrykket til å samle seg og klinge fulltonende ut, som i avdelingen med spirituals, i Regers «Mariavise» og Adams' «O helga natt», og - under over alle undre - i avslutningens «Glade jul», som en påminnelse om hvilken konsert dette kunne ha vært.

STEMNINGSLØST: Arve Tellefsen og Barbara Hendricks tar imot applausen i Oslo Spektrum i går kveld.