ENSLIG MOR: - Den friheten regjeringen ønsker koster friheten min og framtida jeg kan planlegge sammen med datteren min, skriver kronikkforfatteren. Foto: Sverre Aurstad
ENSLIG MOR: - Den friheten regjeringen ønsker koster friheten min og framtida jeg kan planlegge sammen med datteren min, skriver kronikkforfatteren. Foto: Sverre AurstadVis mer

Debatt: Aleneforeldres økonomi

Gode mødre er ikke ofre

Regjeringen tar vekk friheten vår som om det skulle være en luksus vi ikke har rett til.

Meninger

Jeg har vært alenemamma i ett år og fire måneder. I løpet av denne tiden har jeg forstått hvordan regjeringens politikk i et rasende tempo fjerner handlefriheten og velferdsgodene til utsatte grupper. Nå skjønner jeg at den friheten de ønsker koster friheten min og framtida jeg kan planlegge sammen med datteren min.

Jeg hadde vært midlertidig ansatt i et firma i nærmere to år da jeg ble gravid. Det var ikke planlagt. Jeg hadde en kjæreste, men forholdet tok slutt. Da jeg bestemte at jeg skulle bli mamma, visste jeg at jeg skulle gjøre det alene.

Ettersom fødselen nærmet seg, forsto jeg at jeg ikke bare skulle bli mamma. Jeg skulle også bli arbeidsledig. Det var ikke mulig å klore seg fast til arbeidsplassen min så lenge som jeg trengte for å få bedre rettigheter. Jeg skulle føde et barn. Jeg var ferdig. Å miste jobben var en stor kjærlighetssorg. Nå skulle jeg få ansvaret for et liv og samtidig miste min egen økonomi og en stor del av menneskene jeg var glad i. Regjeringen vår har lagt til rette for større bruk av midlertidig ansatte i abeidslivet. Det store antallet mødre som mister fotfeste i arbeidsmarkedet på grunn av graviditet er likevel et ikke-tema. Er det fordi vi ikke har et språk for det? Hva skal vi med et begrep som «diskriminert» hvis det ikke kan favne de mest utsatte?

Jeg er utdannet i journalistikk, et yrke som nærmest har gått i oppløsning siden jeg ble ferdig utdannet for ti år siden. Å bli mamma har forandret synet mitt på hva som er et godt yrkesliv. Den avgjørelsen jeg tok da jeg var tjue år om hva jeg skulle bli, var basert på fantasien om en jobb som nå har blitt en truet art og som har forandret seg så mye at jeg nesten ikke kjenner den igjen. Jeg har også forandret meg kraftig. Journalistjobber krever ofte skiftarbeid, og som enslig forsørger er det en utfordring å få til. Når du stort sett bare kan jobbe mellom 8 og 16 forsvinner en rekke jobbmuligheter. Å kunne videreutdanne seg er derfor ekstra viktig.

Jeg får overgangsstønad. Det er en økonomisk ordning som jeg har rett til i tre år for å hjelpe meg gjennom den første tiden som mamma, slik at jeg får etablert et stabilt liv. Ordningen er god. Støtten reguleres etter inntekt. Den ligger på nærmere 5000 kroner i måneden mens jeg er arbeidsledig. Det er penger jeg bruker på mat, klær og barnehage til dattera mi. Overgangsstønaden har blitt gradvis kuttet de siste årene. Samtidig øker barnefattigdommen. I januar 2016 strammet regjeringen kraftig inn på ordningen. For meg blir det å studere nesten umulig. Utdannelsen må være «hensiksmessig», heter det. Det finnes ingen studier for meg som faller inn under det begrepet, fordi jeg allerede har hva regnes som en god utdannelse.

Jeg ble så provosert da jeg forsto dette at jeg først bestemte meg for å studere på trass. Ingen skulle få diktere framtida mi. Så ombestemte jeg meg. Jeg kan ikke risikere vår økonomiske sikkerhet. Det vil være uforsvarlig. Det er ikke bare dag-til-dag-utgifter som skal dekkes, jeg må kunne håndtere store uforutsette utgifter og spare penger til en større bolig.

Fra og med januar i år vil også alle som mottar overgangsstønad bli trukket i skatt som om det var en ordinær inntekt og ikke som pensjon, slik reglene har vært. Det er de små summene som spares inn fra dem som trenger dem mest, fra dem som ikke roper så høyt fordi de allerede kjemper kamper som krever alt av dem.

Jeg visste at det skulle bli tøft å bli alenemor, men ikke at det skulle bli så klaustrofobisk. Da klokka slo tolv på nyttårsaften følte jeg at jeg sto med nesa opp mot en betongvegg. Dette året kan bli nydelig, men det er ikke jeg som bestemmer det. Jeg visste ikke at forskjellen mellom meg og venner som jeg pleide å stå på likefot med så raskt skulle bli så tydelig. Nå ser jeg et gap, og jeg skjønner at datteren min og jeg har havnet på feil side. Jeg har vokst opp i troen på Norge som et likeverdig samfunn. Vil jeg kunne gi den tilliten til samfunnet vårt videre til henne?

En god venn av meg mener at kvaliteten på folk kommer fram når vi er på vårt svakeste, når det ikke er noe å vinne på å behandle deg godt. Når det ikke er noe å tape på å behandle deg dårlig. Jeg synes at det gjelder for staten vår også. Jeg har aldri før følt meg så utsatt som jeg har gjort som enslig mor og arbeidsledig. Jeg har aldri skammet meg så mye over pengespørsmål. Jeg har aldri følt meg så låst, så ute av stand til å definere min egen og min datters framtid.

Dette er ikke luksusgoder. Det er ikke noe regjeringen vår skal kunne kutte i og komme unna med.

Det kommer til å gå bra med oss. Jeg kommer til å få en jobb og datteren min kommer til å få et godt liv, men jeg vet at det finnes mange enslige foreldre der ute som er mye mer utsatt. De kjemper hardt hver dag. De har ikke tid eller krefter til å ta politiske kamper.

Denne jula har vi snakket om barnefattigdom, som om det er et problem vi ikke kan gjøre noe med. Men det kan vi. 40 prosent av barn i hjem med enslige foreldre er fattige. Støtt foreldrene deres. Vi er biologisk programmert til å bruke alle ressurser vi har til rådighet for å gi barna våre gode liv. Vi har en velferdsstat som er laget for dette. Denne velferdsstaten har reddet meg og datteren min da vi virkelig trengte det. Vi skal ta vare på den. Vi skal bygge den som en festning for å ta vare på hverandre og barna som vokser opp i dette landet når vi er på vårt svakeste. Vi skal ikke rive den ned.

Kjære regjering, dere burde skamme dere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook