Gode mørkemenn

Satyricon lykkes med først å være tilgjengelige, så kompromissløse. Det må man bare like.

CD: Sigurd «Satyr» Wongraven er breial som få. «Noen er skapt til å være ledere», slo han fast overfor Dagbladet i forbindelse med forrige utgivelse, «Volcano». Den gangen var planen å bli en maktfaktor blant det brede lag av metalfans. Det er åpenbart også målsettingen på bandets sjette album «Now, Diabolical», for når Wongraven brøler «Now Gather The Earth/It\'s The Coming Of The Dark Lord», så kan det tolkes på mange måter, inkludert denne: At Satyricons primale svartmetall bør være en av de mørke ledestjernene metalverdenen samler seg rundt. Og kort oppsummert, «Now, Diabolical» er et skritt i den retningen.

Kjente strenger

Wongraven og makker Kjetil «Frost» Haraldstad spiller i utgangspunktet på kjente strenger. Moonfog-sounden - riffbasert og brutal svartmetall sentrert rundt død og mørke - er grunnlaget. Wongraven er kontrollfriken som har skrevet, arrangert og produsert hele skiva. Frosts tromming er upåklagelig. Riffene er sparsommelige, men virkningsfulle. Man hører en nesten-hit i «K.I.N.G» , en låt Motorhead kunne funnet på hvis Lemmy fikk det for seg at black metal var hans greie.

Klassisk Satyricon

De lange seige eposene er på plass, ikke minst i den i åtte minutter lange avslutningen «To The Mountains» . Og overraskende effekter som messingblåsere utstråler varme i et ellers iskaldt lydbilde.Klassisk Satyricon, altså, men med en vri. «Now, Diabolical» mangler riktignok den ene kommersielle kanonlåta man kunne ønske seg, men til gjengjeld åpner Satyr og Frost denne gang opp hele albumet for et større publikum. Samtidig lar duoen aggresjon og monotont musikalsk hat lure under den umiddelbare overflaten. Dermed lykkes Satyricon i å framstå kompromissløse først etter at albumet har satt seg hos lytteren. Det alene er grunn nok til å breie seg en stund til, Wongraven.