To løpere hadde kledd seg ut som en gris i Göteborgsvarvet 21. mai tidligere i år. Foto: Jonathan Nackstrand/AFP/Scanpix
To løpere hadde kledd seg ut som en gris i Göteborgsvarvet 21. mai tidligere i år. Foto: Jonathan Nackstrand/AFP/ScanpixVis mer

Gode nordmenn løper ikke sakte

Derfor er det løpefest i Gøteborg, og ikke i Oslo om to uker.

LØPEFEST. Ordet har for meg stått som en ren påstand, en arrangørklisjé. Noen av oss liker å møtes for felles kroppspine med nummer på brystet, men særlig festlig er det ikke.

Men dette var før jeg debuterte i Göteborgsvarvet - verdens største halvmaraton, Sveriges største livearrangement. I år med ny rekord - 43541 deltakere. Hvorav noen måtte sees for å tros.

To stykker løp tandem inni en teltlignende grisedrakt. To andre rev av seg sponsortrøyene rett etter start og løp videre som rosa politikonstabler med tyllskjørt. Heja ballettpolisen! Her var en rosa panter, en svær bie, en fyr i fatso-drakt, en eldre herre i bar overkropp med blomsterkrans om hodet, en jente utkledt som gitar, en mann med gitar, og et helt «Band on the Run» som spilte mens de sprang. Alle hadde en ting til felles: De hadde ikke hastverk.

MEDBRAKT MUSIKK var forøvrig unødvendig. 30-40 band, orkestre og DJs sørget for stimulerende rytmer langs hele ruta. 21 kilometers gateløp føltes like mye som karneval, festival og syttende mai. 200 000 - to hundre tusen! - gøteborgere heiet som gale på massemosjonismen hverdagshelter, selv vi som startet i siste pulje, to og en halv time etter eliten.

Da hadde vi allerede blitt høye på arrangementet. Sola skinte, løperne smilte, funksjonærene spurte høflig om vi ville oppbevare verdisakene i egen konvolutt. Hørt på maken. Bare måten de sluste puljene inn fra sidegater til startområdet var en oppvisning i logistikk. Løpet strakte seg gjennom parkperlen Slottsskogen, forbi gentrifiserte havneområder, over to spektakulære bruer, langs Avenyn, byens paradegate - der våte svamper kjølet hode og nakke før de siste kilometerne - og til slutt inn på et vakkert, ærverdig stadium fra 20-tallet. «Takk for at ni hjälpte meg,» utbrøt en ukjent stockholmer, som hadde løpt sammen med oss og endt opp langt foran skjema.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SLUTTIDEN tenkte jeg for en gangs skyld ikke på. I stedet kom undringen: Hvorfor må vi til Sverige for å oppleve dette? Er ikke nordmenn verdensmestre i folkefester og idrettsarrangementer? En ny joggebølge har nådd landet. Mer enn halvparten av oss løper regelmessig. Vi har flere lokale mosjonløp enn noe annet land - over 1580! Vi har verdens største stafett, Holmenkollstafetten. Både Sentrumsløpet og Oslo Maraton har tatt seg kraftig opp de siste årene, med henholdsvis 6175 og 10375 deltakere i fjor.

Men likevel: Hvor er festen? Gøteborg er ikke større enn Oslo, men har fire ganger så mange deltakere, ti ganger så mange tilskuere og hundre ganger mer moro. Hvor er kostymene og orkestene? Sentrumsløpet hadde på åttitallet flere korps i sving. Før start tok de oppmars langs ruta for å trekke tilskuere til gatene. Nå kommer bare de spesielt interesserte, og glaner mer enn de heier. Nordmenn vet å hylle enerne, men ikke baktroppen som egentlig fortjener det mest: De kunne blitt hjemme. De strever mer. De utgjør bunnen i kaka som arrangøren stolt viser fram. Men de får ingen heltefølelse. Det hjelper ikke å skrive i programmet at «alle er vinnere», når vi ikke behandler dem deretter.

NORDMENN som deltar for første gang i store internasjonale maratonløp, får seg en overraskelse: De bykser opp på resultatlista. Ikke fordi de løper over evne, men fordi flertallet av konkurrentene bruker 4, 5 eller 6 timer. Terskelen for deltakelse er lav, man trenger ikke være topptrent, det viktigste er gleden, opplevelsen, selvovervinnelsen og samværet. Ingen spør som nølende nordmenn: «Kan jeg løpe så sakte, da?»

Kjetil Rolness slår et slag for mindre resultatorientert løping. 
Foto: Nina Hansen
Kjetil Rolness slår et slag for mindre resultatorientert løping. Foto: Nina Hansen Vis mer

Kulturforskjellen er slående. I Vasaloppet kan de sist startende risikere å stå i en timelang kø i første motbakke, mens klokka går. Svenskene synes dette er greit. I Birken ville en slik flaskehals ført til vold og opptøyer. Danskene har et enda mer avslappet til mosjonsløp. Det er ingen skam å gå, og hyggelig å prate underveis. Amerikanerne ser også deltakelsen som selve prestasjonen. Forteller du new yorkere at du har løpt byens maraton, sier de: That?s awesome! Hvordan greide du det? Forteller du nordmenn at du har gått Birken, spør de: Hva ble tiden? Fikk du merket?

VINNERKULTUR finnes også i andre land, men der den hører hjemme - blant eliten og supermosjonistene. I Norge har selv middelhavsfarerne havnet på konkurransekjøret, med stivt fokus på utstyr, kosthold, trening og teknikk. «Best i løping» heter årets løpeboktittel. «Løp raskere med Grete Waitz spesialprogram», lokker avisene. Det gjelder å løpe langt, fort og riktig. Ellers får du høre det. I en artikkel i Dagens Næringsliv tidligere i år uttalte løpetrener Kåre J. Grøtta: «Løpeteknikken til folk flest er til å grine av. De kan ikke løpe.» Johan Kaggestad, tidligere trener for Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, var ikke uenig: «Nei, jeg får ikke akkurat ståpels av å se folk jogge rundt Sognsvann, men jeg må få presisere at det er flott at mange er fysisk aktive.»

DET VAR ENGANG en løpefest med lav terskel i Oslo: «Grete Waitz-løpet» (1984-2003), verdens største mosjonsløp for kvinner, med opptil 40000 deltakere. Men eventyret var ikke vakkert nok for smaksdommerne. Løpet fikk rykte som en vulgær fyllefest for utrente, landsens damer, til tross for at politiet hadde årets roligste kveld. En kommentar i Dagbladet påpekte at løpet møtte «fordommer mot bønder i byen og fordommer mot kvinner i førtiåra», men artikkelen bare gned det inn: «Det er synd på Grete.» Grete tok tegningen, og nedla løpet for å redde sitt gode navn og rykte.

Grete Waitz-løpet ble mobbet ihjel av pressen. Dagens løp blir tiet ihjel. Selv VG, «mediapartner» for Oslo Maraton, skrev ingenting etter fjorårets løp, bortsett fra at Aylar besvimte. Til sammenligning lagde Gøteborgs GT et eget bilag om «Varvet» både før og etter - inkludert alle resultatene. Slikt virker mobilisende på både deltakere og tilskuere. Slikt skaper et folkelig eierskap til byens store løpsbegivenhet.

SVIGERMORA MI bor utenfor Gøteborg. Hun liker å jogge, i sakte tempo. På treningsturene opplever hun at fremmede folk heier på henne. De ser en hvithåret, lett lutrygget kvinne som sliter opp bakkene, og gir henne kudos og oppmuntring. Det er denne holdningen vi savner her til lands. Oslo Maraton har fått ny ledelse, tatt gode grep og er på vei. Men vi trenger en inkluderende, generøs løpekultur med mindre teknikkpoliti og flere gledesspredere. Det blir ingen ordentlig løpefest i Oslo før du og jeg spontant heier på gamle damer som jogger rundt Sognsvann.