Gode nordmenn, onde tyskere

I disse dager går nordmenn mann av huse for å se Max Manus og hans kompanjongers spektakulære kamp mot nazismen. Vi nordmenn sto imot ondskapen. Vi var de gode; tyskerne de onde. Men er denne nasjonale selvforherligelsen dekkende for de faktiske forhold? Kan det være slik at forskjellen mellom de fleste vanlige tyskere og nordmenns reaksjoner på Nazi-regimet kanskje er mindre enn vi liker å tenke på? Var det bare rammebetingelsene som var forskjellige? Dette er sentrale spørsmål som vi må ha mot til å drøfte hvis vi skal kunne redusere muligheten for fremveksten av nye totalitære regimer.

Da nazistene ved hjelp av list og terror tok makten i 1933, lovet de folket arbeid, mat, sosial trygghet og like muligheter for alle. Tyskere som tok til motmæle mot fengsling og mishandling av personer som opponerte mot revolusjonen eller forfølgelsen av personer av jødisk ætt, ble satt i konsentrasjonsleire. Overfor denne situasjonen valgte flertallet av tyskerne passivt å tilpasse seg. Da fikk man arbeid og mat og fikk være i fred.

I Norge skjerpet den tyske okkupasjonsmakten kampen mot dem som ikke samarbeidet fra høsten 1941. De første henrettelser for politisk motstand fant sted. Som mange tyskere reagerte også nordmenn i det stille på utviklingen, men de aller fleste engasjerte seg ikke i aktivt motstandsarbeid. Man ville «ikke blande seg inn» eller valgte å «se bort». Dessuten måtte «hjulene holdes i gang», med alle de goder det innebar. Det anslås at 150 – 200.000 nordmenn utførte lønnet arbeid for tyskerne under krigen. En ikke ubetydelig del av dette arbeidet var direkte krigsviktig virksomhet som bygging av flyplasser, festningsanlegg og underhold av tyske militære styrker. Når disse forhold aldri er problematisert i den offisielle norske historien om nordmenns atferd under krigen er antakelig grunnen slik som det heter i forarbeidene til forordningen om landssvikoppgjøret: «Man kan ikke sette en vesentlig del av det norske folk på tiltalebenken».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette ømme punktet i vår motstandshistorie blir ikke mindre ubehagelig når vi vet at Stortingets presidentskap høsten 1940 sa seg villige til å oppnevne et «riksråd» som skulle overta kongemaktens oppgaver og handle etter fullmakt fra Stortinget. Et flertall av stortingsmenn var villige til å «suspendere» Kongen og avsette regjeringen som var flyktet til London. Begrunnelsen var den samme som den som ble brukt i Tyskland etter Riksdagsbrannen i februar 1933: Ønsket om å ivareta landets interesser på beste måte. Det bør derfor ikke overraske at når noen forsøker å nyansere vårt nasjonale heltebilde – slik for eksempel Erling Fossen har gjort det med sine innlegg i Aftenposten og Dagbladet – skrikes det straks «korsfest, korsfest!». Ingen skal få lov til å røre ved myten om nordmenns høye moral i kampen mot nazismen.

Nazistenes forsøk på å få kontroll med ulike arbeidslivsorganisasjoner ble i Norge møtt med åpne protester og nedleggelse av verv. Men da nazistene overfor nordmenn truet med arrestasjoner og maktbruk som fengsling og henrettelser, vek også nordmenn unna og tilpasset seg. For eksempel ble omkring 600 mannlige lærere sendt til tvangsarbeid i Varanger fordi de ikke ville bli medlem i det nasjonalsosialistiske «Lærersambandet». Men stilt overfor muligheten av at mange ville miste livet når vinteren kom, bøyde de seg. Det de kunne oppnå ved fortsatt å si nei, var ikke verd et slikt offer. Det er den samme argumentasjon som offentlig ansatte i Tyskland brukte når de ble stilt overfor nazistenes trusler der. Som de tyske embetsmennene gjennomførte norske embetsmenn stort sett lojalt de pålegg de fikk, som for eksempel da de i 1941 registrerte jøders eiendom.

Også norsk politis reaksjoner har mye til felles med det man så i Tyskland. Det tyske ordenspolitiet (som ikke må forveksles med Gestapo) var i begynnelsen ikke nazistisk, men fikk etter hvert nazister som ledere og følte seg presset til å utføre oppgaver som gikk ut over deres opprinnelige ikke-politiske mandat. Etter hvert ble dette politiet en del av nazistenes system. I Norge gjennomførte det vanlige norske politi – på ordre fra nazistene – innkalling av jøder slik at disse fikk stemplet en stor rød J (for Jøde) i sine pass. Det var også norsk politi som sto for arrestasjon av jødene i 1942, noe som for de aller fleste endte med død i Auschwitz.

I standardverket «Norge under okkupasjonen» (Chr.A.R.Christensen, siste utg. 2008) finner man utførlig omtale av den norske motstanden mot nazistene. Det faktum at det bare var et mindretall som deltok omtales over fire linjer. Inntrykket leseren sitter igjen med er at nordmenn flest kjempet aktivt. Men faktum er at i Norge som i Tyskland var aktiv motstand forbeholdt et modig mindretall.

Den indre tyske militære motstand mot nazistene som kulminerte med Claus von Stauffenbergs attentatforsøk på Hitler 20 juli 1944 er kanskje mest kjent, i tillegg til små enkeltgruppers idealistiske og kulturelle protester som søsknene Scholl i München. Mindre kjent er at det var en betydelig sivil motstandsgruppe i Tyskland (Kreisauergruppen) som under krigen utarbeidet en helt ny forfatning for et demokratisk og europeisk Tyskland (ledet av Helmuth James von Moltke, henrettet i januar 1945). Som i Norge var det dessuten aktive religiøse begrunnede motstandsbevegelser, og mange tyske prester ble henrettet for å ha protestert mot overgrep og jødeforfølgelse. Men som i Norge forble flertallet av tyskerne passive.

Hva kan vi lære av dette? Det er ingen tvil om at den norske motstandsbevegelsen – sammen med kongehusets lysende forbilde – hadde stor betydning for nordmenns holdning til nazismen, selv om krigsseilernes innsats nok hadde større militær betydning. Men skal man hindre fremvekst av nye totalitære stater er det lite konstruktivt fokusere på hvilken militær betydning den norske motstandsbevegelsen hadde. I stedet bør vi debattere hva som er likt eller ulikt i norsk og tysk reaksjon på – og motstand mot – nazismen. Hvilke prosesser lå bak det faktum at de fleste nordmenn – som tyskere – forble passive og dermed i virkeligheten medløpere? Mennesker under press har dessverre en iboende evne til å være seg selv nok. Først når vi ikke lenger gjør dette om til egenskaper som bare «de andre» har, men erkjenner det allmennmenneskelige i slike psykologiske prosesser, er det mulig å hindre at historien gjentar seg. Vi skylder ofrene for nazistenes ugjerninger og våre barn det.