Foto: Cornelius Poppe/Scanpix
Foto: Cornelius Poppe/ScanpixVis mer

Gode norske tekster drukner i musikalsk staffasje

Ja til norske tekster, nei til danske produsenter.

||| ALBUM: Marte Wulff åpner sitt tredje album med «Beslutningsvegring» og det er kanskje et bilde på hennes egne problemer med å bestemme seg for hvilken stil hun skal legge seg på eller om hun skal synge på engelsk eller norsk - etter to album på engelsk.

Så her er hun - på norsk fra København, der hun nå bor.

Ja til norsk Tittelen «Handler i selvforsvar» skal også ha noe å gjøre med at hun alltid føler at hun må ta seg sjøl i forsvar.

Du trenger ikke forsvare at du synger på norsk, for det bør bli mer og mer logisk på et marked som er mettet med «syngedamer» med internasjonale ambisjoner.

Her er tekster jeg tror på og mange fine betraktninger.

Spriker Det med stilen er det verre med, for her spriker det i mange retninger.

«Må ha» har for eksempel en artig  tekst om at «den som du ikke kan få blir den som du absolutt, absolutt må ha», og da er det litt trist at den drukner i musikalsk staffasje og tilløp til pompøsitet.
 
For - her er litt av hvert: pop, elektronika, jazz, viser og skranglepop.

Det føles som om det vi hører er Marte Wulff med noen deler som kunne vært Anne Grete Preus, Dollie De Luxe, Siri Nilsen, Karoline Krüger eller Hanne Hukkelberg.

Noe funker og noe gjør det slett ikke.

Noe kan man kjenne igjen fra de to foregående platene, mens noe er nye toner.

«Handler i selvforsvar»

Marte Wulff

3 1 6
Plateselskap:

It's Definitely Records/Sonet

Se alle anmeldelser

Og noen hit à la «Lady» eller «Carousel of Love» fra debuten har ikke dette albumet.

Lekent Likevel: Et ganske stort hurra for lekenheten i «Uvær» (med Marte på «plastpiano»), singelen «Versus» og den nedstrippa visa «Om uheldige omstendigheter».

Samtidig er det litt irriterende at hun kommer med den helt til slutt, for her er det et anslag, en stemning og en varme som mangler på resten av plata.

Det virker som om hun med både den og «Versus» sier: Ja, jeg kan hvis jeg vil.

Stakkato Så: Et ganske stort spørsmålstegn når det gjelder anmasssende og stakkato låter som allerede nevnte «Må ha», «Mindretallet til», «B-film» og «Opptakt (så er det nå)», der det lesses på med alt for mange instrumenter som forstyrrer mer enn de behager - stort sett spilt av Wulff og medprodusentene og -arrangørene Nicolai Funch og Andreas Brinck Kristensen.

Vis mer