Gode noveller om det brutale livet

Gode, men nesten litt for novellistiske noveller.

BOK: «Hverdagens magi er mitt univers», sier Vidar Kvalshaug i forbindelse med lanseringen av «Den første av dine aller siste sjanser». Det er journalisten, forfatteren og forlagsredaktørens tredje novellesamling. Sjangeren er ikke tilfeldig valgt. Kvalshaug har gjentatte ganger framhevet novellens litterære fortrinn, og mener flere kjente forfattere ville skrevet gode noveller om ikke et kommersielt press i forlagene hadde underkjent novelleformen til fordel for romanen.

De nære Eting

Årets samling består av ni fortellinger. Alle handler om alminnelige mennesker som opplever noe ekstraordinært. Kvalshaug synes å ha forlatt den skitne realismen til fordel for de nære ting: Den ofte klossete tausheten mellom par. Alt foreldre ikke vil si til sine barn i et misforstått forsøk på å skåne dem. Mange av fortellingene handler om å bli forlatt til fordel for en annen. Eller mer brutalt at døden henter en av dine nærmeste.

«Slik går det når man ikke er snill» er fortalt med en guttunges perspektiv og språk. Han lengter etter faren som ikke er kommer hjem fra fiske. En desperat sorgtung mor sier faren ikke kommer, om ikke gutten er snill. Vi forstår etter hvert at mannen sannsynligvis har druknet. Den fortellingen er god. Det er også den rørende «Lyset i desember» der en ektemann blir forlatt av kona, fordi hun har funnet en annen. «Inn fra regnet»er en rystende men litt mindre sofistikert fortelling om en mann som dagen før uforvarende kjørte over sønnen sin, slik at han døde.

Vart og varmt

Det kan innvendes at Kvalshaug griper til nokså enkle grep for å skildre indre rystelser. Visse steder kunne det blitt sosialpornografi. «En bror i enden av gloa» handler om en førstebetjent som beskytter sin pedofile bror. Kvalshaug haler det i land med et lavmælt språk, en varhet og varme for menneskene han beskriver.

Kvalshaug kan novellekunsten. Han vet å bygge opp en fortelling, konsentrere om visse detaljer, gi fortellingen luft og rom, for så brått å avslutte med en åpen og overraskende vri. Som i tittelnovellen om paret som i mange år har blitt lammet av taushet, inntil han avslører at han har en datter. Akkurat den fortellingen viser at Kvalshaugs styrke også er hans svakhet. Det blir så luftig og antydende at det blir kryptisk inntil det uforståelige. Noe som gjelder flere av novellene.

Enkelt og ujålete

Det er mange gode bilder i denne boka. Konkrete, enkle, ujålete. «En våt skjære tramper over gulvet i den golde hallen, akkurat som en gutt som kommer inn med sin fars store sko». Men også her kan det bli for kryptisk, når Kvalshaug går seg vill i sine egne bilder. «Folk flytter, strekker armene i været for å signalisere at de gir seg, bytter ut hverandre, starter på nytt et annet sted, men det er ingen som bytter ut livene sine med andre typer tilværelser, noen bedre.»

.