Gode nyheter

Norge og USA jobber sammen om å hjelpe Afghanistan med sikkerhet og gjenoppbygging. Norge er for eksempel den største bidragsyteren til grunnskolene i Faryab-provinsen. I 2007 ga dere 30 millioner kroner til utdanningsprogrammet EQUIP. I 2008 vil 82 skoler bli bygget med norsk hjelp og over 18 000 jenter går nå på skole takket være norsk bistand. Disse og mange andre utviklingstiltak er muliggjort ved internasjonale forpliktelser som ble gjort på eller før giverkonferansen i London i 2006. Det internasjonale samfunn bestemte der at Afghanistan aldri mer skal forfalle til en mislykket stat som tyranniserer sine borgere og eksporterer terrorisme.

Selv om hjelp til Afghanistan er en moralsk avgjørelse, bidrar hjelp også til å øke vår egen sikkerhet over hele verden. Derfor fornyet NATO sine forpliktelser til alliansens oppdrag ved toppmøtet i Bucuresti i april. Disse ressursene hjelper det afghanske folk til å bygge en stabil, demokratisk og økonomisk bærekraftig fremtid. Dette er en investering i sikkerhet for oss alle, fordi problemene vi konfronterer i Afghanistan ikke respekterer internasjonale grenser. Ulovlig narkotika fra Afghanistans valmuesletter dreper på gatene i Europa og terroristene som fant tilflukt i Afghanistan har allerede vist at de kan drepe uskyldige over hele verden. Som NATOs generalsekretær Jaap de Hoop Schaefer har sagt: Afghanistan var hovedknutepunktet for terrorisme. Hvis dette oppdraget ikke lykkes vil Afghanistan igjen utgjøre en overhengende fare for seg selv, regionen og det internasjonale samfunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sist torsdag møttes representanter fra 80 land i Paris for å fornye sine langsiktige forpliktelser til Afghanistan. Selv om stor fremgang er oppnådd, har vi ingen garanti for suksess uten det internasjonale samfunnets fortsatte forpliktelser som vil hjelpe våre afghaniske partnere til å nå målene de har satt seg. USA, som allerede har bidratt med 26 milliarder dollar, lovet 10,2 milliarder USD til sikkerhets- og gjenoppbyggingsassistanse.

På tross av mange hindre har Afghanistan heldigvis kommet langt siden Talibans dager, da steining av kvinner var vanlig og jenter ikke fikk lov til å gå på skole. I dag går over 1,5 millioner afghanske jenter på skole og det totale antall skolelever har økt fra 900 000 til over seks millioner. De siste seks årene har mer enn 13 000 kilometer med veier blitt bygget eller utbedret, blant annet den nye broen mellom Afghanistan og Tadsjikistan, og tre fjerdedeler av befolkningen har nå tilgang til telekommunikasjon. BNP per innbygger har økt med over 70 prosent! Afghanere i dag lever ikke bare mer velstående, men også sunnere. Andelen innbyggere med tilgang til helsetjenester har økt fra 9 til 85 prosent bare de siste fire årene.

Afghanistan er på vei mot demokrati. Mer enn 75 prosent av de stemmeberettigede deltok i landets første frie og demokratiske valg i 2004, og det er nå over hundre registrerte politiske partier i landet. Men det skal ikke herske tvil om at vi har økende forventinger til de afghanske styresmaktene. Regjeringen har tatt initiativ til et nasjonalt solidaritetsprogram; en utviklingsplan der tusener av landsbyer blir aktivt involvert i utformingen av sine egne utviklingsprosjekter; et imøtekommet tegn på støtte fra det afghanske folk. Men korrupsjon forblir et stort problem, og giverlandene må vite at deres bidrag blir tatt med i beregningen og når fram til det afghanske folk. Internasjonale givere kan gjøre sitt ved å bedre koordinere sine utviklingsprosjekter, redusere andelen bundet bistand, og forbedre overvåkingen av bistanden. Men den afghanske regjeringen må ta ansvar for sine egne prosjekter gjennom kapasitetsbyggende programmer, etterspørselsdrevet hjelp og belønning av gode resultater.

Fremtidige generasjoner vil se tilbake på hvordan vi hjalp det afghanske folk med å komme over nesten tre tiår med brutal krig. De vil også spørre om vi gjorde nok for å beskytte Europa, Amerika og resten av verden mot truslene fra ustabilitet og terrorisme. Som London i 2006 var Paris-konferansen en milepæl. La oss håpe at historiebøkene ikke vil stille spørsmålet «Gjorde de nok?», men isteden «Hvordan gjorde de så mye?»