LÆRING: Inger Merete Hobbelstad bidrar i med sin kommentar til å  sementere en forståelse av undervisning som formidling, skriver Arild Raaheim. På bildet: Forelesning i auditorium 1 ved Samfunnsvitenskapelig fakultet i Oslo. Foto: NTB Scanpix
LÆRING: Inger Merete Hobbelstad bidrar i med sin kommentar til å  sementere en forståelse av undervisning som formidling, skriver Arild Raaheim. På bildet: Forelesning i auditorium 1 ved Samfunnsvitenskapelig fakultet i Oslo. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: Utdanning

Gode og dårlige undervisere

Hobbelstad synes også å glemme det faktum at studentenes læringsutbytte i all hovedsak skyldes (mangel på) egen arbeidsinnsats. 

Meninger

«Nå kan du belønnes mer for å fortelle at du er en god underviser, enn for faktisk å være det», sier Inger Merete Hobbelstad i en kommentar i Dagbladet (25.01).

Dette som et innlegg i debatten rundt innføringen av en meritteringsordning for gode undervisere (Fremragende Underviser) som Mat-Nat fakultetet ved Universitetet i Bergen har innført som første institusjon i Norge.

I et forsøk (?) på å si noe presist om hva god undervisning er, hevder Hobbelstad at det bare fins to måter å finne ut om noe fungerer i møtet med studentene; «Det ene er å observere dem i aksjon. Det andre er å se om studentene gjør det bedre etter å ha blitt undervist og veiledet av dem.»

Det Hobbelstad ikke sier noe om er hvem som i så fall skal observere dem i aksjon og hvilke kriterier slik observasjon skal gjøres ut fra. Tradisjonelt har vi overlatt dette til studentene, gjennom de evalueringer de har gjort. Ser vi bort fra det faktum at slike «temperaturmålinger» eller «popularitetsmålinger» ikke har noen effekt på endring av undervisningskvaliteten (jfr Marsh, 2007: Do university teachers become more effective with experience?), bidrar denne praksisen til å sementere en forståelse av undervisning som formidling, noe også Hobbelstad gjennom sin kommenter bidrar til.

Hun synes også å glemme det faktum at studentenes læringsutbytte i all hovedsak skyldes (mangel på) egen arbeidsinnsats. Her er det ikke utenkelig at studentenes målbare læringsutbytte blir større om de møter en dårlig formidler, simpelthen fordi de må «kompensere» gjennom større egeninnsats.

Læring skjer i studentenes tid, gjennom de aktiviteter de engasjerer seg i, alene eller sammen med andre. Hva studentene lærer av å delta på forelesninger handlinger ikke først og fremst om formidlingsevnen til foreleseren, men om det arbeid studentene selv gjør før de møter på forelesning og det bearbeidingsarbeid de gjør i ettertid.

Dette dokumenteres også gjennom forskning på feltet (jfr. Schmidt et al., 2010: Learning more by being taught less). Tid er den viktigste ressursen studentene rår over. Derfor skal de være svært bevisste på hvordan og hva de bruker tiden sin på. Og gode undervisere må – basert på det forskning viser skaper god læring – planlegge ulike undervisnings- og læringsaktiviteter med dette i bakhodet.

Tittelen «Fremragende Underviser» er ikke avhengig av at en har deltatt på kurs i universitetspedagogikk, men det er et håp at universitetslærere som har deltatt i slike kurs har fått et mer reflektert forhold til undervisning og læring. De er jo tross alt også forskere!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook