«Nå kan du belønnes mer for å fortelle at du er en god underviser, enn for faktisk å være det», sier Inger Merete Hobbelstad i en kommentar i Dagbladet (25.01).

Dette som et innlegg i debatten rundt innføringen av en meritteringsordning for gode undervisere (Fremragende Underviser) som Mat-Nat fakultetet ved Universitetet i Bergen har innført som første institusjon i Norge.

I et forsøk (?) på å si noe presist om hva god undervisning er, hevder Hobbelstad at det bare fins to måter å finne ut om noe fungerer i møtet med studentene; «Det ene er å observere dem i aksjon. Det andre er å se om studentene gjør det bedre etter å ha blitt undervist og veiledet av dem.»

Det Hobbelstad ikke sier noe om er hvem som i så fall skal observere dem i aksjon og hvilke kriterier slik observasjon skal gjøres ut fra. Tradisjonelt har vi overlatt dette til studentene, gjennom de evalueringer de har gjort. Ser vi bort fra det faktum at slike «temperaturmålinger» eller «popularitetsmålinger» ikke har noen effekt på endring av undervisningskvaliteten (jfr Marsh, 2007: Do university teachers become more effective with experience?), bidrar denne praksisen til å sementere en forståelse av undervisning som formidling, noe også Hobbelstad gjennom sin kommenter bidrar til.