Gode og onde jagerfly?

Det å kjøpe jagerfly er i seg selv krevende, og er nå blitt en viktig symbolpolitisk sak for regjeringen. Det er ikke lenger bare snakk om hvilke jagerfly som kan gi mest «bang for the buck», men også hvilke jagerfly som best mulig vil tjene våre sikkerhetspolitiske interesser. Det er nå bare de mest ihuga USA-tilhengerne som mener at Joint Strike Fighter (JSF) er det beste valget for å fremme Norges mer langsiktige politiske interesser. Amerikanerne vil nok mene at det er hyggelig om Norge kjøper JSF, men at et av verdens minste land velger bort JSF og isteden kjøper fra nabolandet, vil antakelig ikke rive i stykker nære politiske bånd gjennom 60 år.

JSF er et bombefly med egenskaper som et jagerfly. Dersom Norge velger JSF vil det bety at vi erstatter dagens jagerfly, som i all hovedsak oppfattes som defensive, med et langt mer offensivt våpensystem. I mange tiår var Norge opptatt av denne type forhold, fordi vi i utgangspunktet ikke skulle ha våpensystemer som skulle brukes for å igangsette militære operasjoner i andre land. Grunnet manglende tilgang på deler av teknologien knyttet til amerikanske jagerfly, vil JSF som amerikansk våpensystem føre til at vi i mange tiår framover vil bli avhengig av amerikansk våpenindustri. Norske bedrifter vil lettere bli vevd inn i relasjoner med selskaper som Pensjonsfond – utland (oljefondet) av etiske grunner ikke kan investere i. Valget synes derfor åpenbart. Vi må velge svensk.

JAS Gripen var i utgangspunktet et jagerfly som folk i fredsbevegelsen godt kan like: I all hovedsak et system for å patruljere og avskjære, og dermed et defensivt våpensystem som skal brukes for å opprettholde kontroll over eget luftterritorium. De siste åra har imidlertid de svenske jagerflyene blitt endret. De har nå et luft- til bakkevåpen, og kan sammenliknes med hvilket som helst offensivt jagerfly i den amerikanske flyparken. Det er antakelig to grunner til at dette har skjedd. JAS Gripen må kunne selges, og må derfor tilpasse seg de krav som særlig NATO-land har til jagerfly. Gitt de krav som NATO nå har, betyr det at de må kunne utføre offensive operasjoner. Nye rammebetingelser for Forsvaret, også fordi land som Norge oftere kriger i utlandet, gjør at de militære kravene til våpensystemer endres. De våpen vi har skal gjøre det mulig å gjennomføre krigsoperasjoner langt utenfor vårt eget territorium. De skal være offensive.

Av mange i regjeringspartiene betraktes valget av JAS Gripen som en måte å forsterke og utdype svensk-norsk forsvarssamarbeid. Dette blir også oppfattet som en viktig ressurs, både for å framstå mer uavhengig overfor USA som alliansepartner og for å kompensere for manglende interesse fra USA for militære spørsmål i nordområdene. Det er etter hvert blitt tydelig at USA har mange andre ting å sysle med enn russernes styrkeoppbygging i nord. Et sterkere nordisk samarbeid er derfor forlokkende. Og selvsagt er det mye rett i dette, men både Sverige og Finland betrakter nå sitt forsvar som en integrert del av det forsvaret som NATO og USA leverer i Europa. Avsløringer i Sverige viser også at det svenske forsvaret i liten grad var nøytrale under den kalde krigen, men oppfattet Sverige som en del av NATOs forsvarsområde. Et sterkere nordisk forsvarssamarbeid vil derfor ikke innebære at vi velger bort USA eller NATO, men at det etableres nye strukturer innenfor alliansepolitikken. Jagerfly er selvsagt viktige, men vil ikke avgjøre Norges sikkerhetspolitiske orientering.

Amerikansk våpenindustri oppfattes som den store stygge ulven, mens svensk våpenindustri oppfattes som liten og uskyldig. Det er selvsagt et paradoks at Norge vurderer å kjøpe inn våpen i 100 milliardkroners-klassen fra et amerikansk firma norske myndigheter ikke har lov å investere i. Sånn sett burde saken være grei. Hvis formålet med våpenkjøp også er å gi oss god samvittighet, burde vi handle svensk. Så enkelt er det ikke. Kjøper vi JAS Gripen, så kjøper vi ikke Saab, men et konglomerat av svensk, britisk og amerikansk teknologi og utstyr. Mest paradoksalt er kanskje at vi til syvende og sist også til en stor grad vil handle av det samme firmaet som står bak JSF. Lockheed Martin samarbeider tett med British Aerospace, som er en partner for Saab i markedsføring og salg, og som leverer en god del av innholdet i jagerflyet. Innholdet i dette samarbeidet er for eksempel utvikling av nye britiske atomvåpen etter skraping av de nåværende Trident-missilene. British Aerospace er for øvrig også blant selskapene oljefondet ikke har lov å investere i.

Etikken og våpenbransjen er et kapittel for seg. Skal vi håndheve etiske krav overfor de firmaene som skal levere jagerfly, er ikke kjøp av jagerfly aktuelt. Det er den løsningen Norges Fredsråd ser at Norge som fredsfremmende nasjon er best tjent med. Men gitt at vi nå skal videreutvikle eller kjøpe nye jagerfly, så er det viktig at Norge har en politikk som går ut over hvilken nasjonalitet leverandørene representerer. Det vi rett og slett bør spørre oss om er hvilken type jagerfly som vil underbygge norsk sikkerhetspolitikk på en god måte. For det første skal vi ikke ha våpensystemer som skaper en oppfatning om at vi kan drive offensiv krigføring. Det er fordi vi ikke ønsker å provosere fram situasjoner i nord, og fordi vårt bidrag til en bedre verden bør foregå ved bruk av ikkevoldelige konflikthåndteringsmetoder, langt heller enn militære eventyr i utlandet. For det andre skal vi oppfattes som en forutsigbar aktør. Vi bør derfor videreføre den måten det norske forsvaret er blitt oppfattet på – med en hovedvekt på å kontrollere hav og land for Norge.

Det kan virke merkelig nok at Norge kjøpte fem dyre fregatter som bare er egnet for sjøslag. Vi bør ikke kjøpe jagerfly som er egnet for bakkekrig. Vi bør derfor sette krav til våpenutrustning som er annerledes enn det som både JSF og JAS Gripen nå har. Annerledes i den forstand at man tradisjonen tro fokuserer på defensive, heller enn offensive egenskaper. Noe annet vil være ukledelig for fredsnasjonen Norge.