Gode spørsmål - utopiske svar

Skoledebatten har rast før. Bare synd at Nils Christie ikke trakk andre konklusjoner av kritikken sin.

Les også: dagbladet.no/sakprosa

Send inn dine favoritter til sakprosa@dagbladet.no

På 1970- og 80-tallet var skolen under et voldsomt angrep. Den politiske venstresiden ville avskaffe den tradisjonelle skolen. Angrepet gikk ut over både mål og metoder. Karakterer, eksamen, fag, opptakskrav, kunnskapsmål og faglærere. Alt skulle ut. Skolen skulle være et sted å være, ikke bare et sted å lære.

Blant de sterkeste kritikerne var Nils Christie, en av Norges to viktigste kriminologer. Han ønsket, slik mange så det, å avskaffe hele skolen.

Han ønsket at skolen skulle bli et samfunn i miniatyr, der barn lærte mens de arbeidet, drev sin egen husholdning og tjente til livets opphold. En slags livets skole, der lærerne også skulle være produkter av dette liv: Gjennomsnittsmennesker som kunne veilede og være forbilder for elevene på godt og vondt. Han var sterkt kritisk til den teoretiske «fagskolen» og ville knuse «gymnasenes makt over grunnskolen». Ingen skulle nektes adgang noe sted, selv ikke til universitetet.

«Hvis skolen ikke fantes» vakte stor debatt og er representativ for sin tid, men fikk den stor innflytelse?

Svaret må være delt. Boka førte ikke til noen revolusjon. Christies ideer var ikke nye, og de var utopiske. Han ville blant annet fjerne alle former for evaluering, all konkurranse, all følelse av tap og seier i skolesamfunnet. Det ville, etter manges mening, være å svikte et av skolens viktigste oppdrag, nemlig å forberede de unge på livet etter skolen. Men boka fikk stor innflytelse på venstresidas skolepolitikk og er nok den dag i dag en viktig referanse for deler av venstresiden. Helt til 2005 var SVs idealskole en «friskole for alle» - uten karakterer, eksamener, opptakskrav eller sjenerende kunnskapsmål. Men SV-skolen skulle ha obligatorisk mat, fritid og lek. Altså et slags samfunn i miniatyr, slik Christie ønsket det.

VENSTRESIDA FIKK IKKE gjennomslag for alt, men den påvirket mye. Til slutt mente nok noen at Christie nådde sitt mål likevel. 30 år etter at Christie skrev om sin drømmeskole, skrev en langt yngre og dypt frustrert lektor, Jon Hustad, om «Skolen som forsvann». Skolen hadde, etter Hustads oppfatning, forduftet og forfalt til det Christie ønsket seg: Et sted å være.

LIVETS SKOLE: Som kriminolog har Nils Christie forholdt seg til en rekke brennbare samfunnsspørsmål opp gjennom karrieren. Med «Hvis skolen ikke fantes» snudde han opp ned på skoledebatten i 1970-årene. Foto: JOHAN BRUN
LIVETS SKOLE: Som kriminolog har Nils Christie forholdt seg til en rekke brennbare samfunnsspørsmål opp gjennom karrieren. Med «Hvis skolen ikke fantes» snudde han opp ned på skoledebatten i 1970-årene. Foto: JOHAN BRUN Vis mer

I dag står Christie fram som en sterk forsvarer av den norske skolen.

«Krigsropene gjaller», skriver Christie nå, når «alle» roper på mer skole, flere lærere, flere eksamener, mer disiplin og flinkere lærere. Etter hans mening er det bedre at elevene trives, bruker kroppen, har selvtillit og god forståelse for demokratiet enn at de blir drillet i kunnskap som OECD syns er viktig. Han syns det er rart, sier han, at nettopp han skal måtte stavre seg opp på barrikadene i et forsvar for den norske skole. For mange andre er det kanskje logisk. Han fikk det han ba om.

For meg er det likevel ikke helt logisk. «Hvis skolen ikke fantes» er riktignok ei bok om en livsfjern utopi; Francis Sejersted kalte den en sosialistisk utopi. Men den er noe mer, som har vært mindre påaktet. Den er også et kritisk søkelys på skolen slik den var. Og mon ikke denne delen av boka er aktuell den dag i dag, til og med mer enn den var i 1971?

Her skriver Christie mye som mange liberalt innstilte mennesker vil nikke gjenkjennende til. Han skriver blant annet om behovet for å tilegne seg grunnleggende ferdigheter og læringsstrategier - ikke bare fag.

Han skriver om gleden ved å ha tid til fordypning. Han skriver om behovet for nytte og relevans for praktiske fag, større variasjon og mindre likhet i undervisningen. Han skriver om et overtungt skolebyråkrati og mangel på fleksibilitet. Han skriver om alt skolen gjør som den ikke kan, og om mangel på desentralisering og makt til skolene selv. Og han skriver om de voksnes svik når de later som om barnehagen, skolen og nå skolefritidsordningen bare er til for barnas skyld, når det i virkeligheten også, eller kanskje først og fremst, er foreldrenes behov for oppbevaring (et sted å være!) som har fått oss til stadig å utvide institusjonenes makt over barnas liv.


MAN SKULLE TRO
 at denne kritikken ville få Christie til å ønske seg en mer avgrenset skole. En skole som konsentrerte seg om sitt læringsoppdrag og utførte dét bedre. Men merkelig nok velger Christie den helt motsatte løsning. Han er sterkt kritisk til skolen, men ønsker seg likevel en enda mer altomfattende skole.

Veien fra premiss til løsning inneholder flere gåtefulle trekk i Christies bok. La meg nevne ett til: Christie var antakelig forut for sin tid da han pekte på at elevene ikke bare bør lære om fagene, de må også ha de ferdigheter som skal til for å kunne lære. 30 år etter viste det seg, med all tydelighet, at han hadde rett. Nesten 20 prosent av elevene har så dårlige lese- og skriveferdigheter at de har problemer på skolen, i arbeidet og i livet. Så hvorfor protesterer Christie når man nå omsider forsøker å gjøre noe med det? Og hvordan kan Christie mene at det er mulig å opparbeide god forståelse for demokratiet, dersom man ikke kan lese eller regne?

«Hvis skolen ikke fantes» er ei bok om skolens raison d’être. Den er viktig fordi den stiller spørsmål ved det vante, det selvfølgelige, det ingen stiller spørsmål ved. 

Gode spørsmål - utopiske svar


ET PUSSIG APROPOS
 er det at Christie synes fanget av tanken om at vi har skoleplikt i Norge, men det har vi faktisk ikke. Det er opplæringsplikt. Vi har frihet til å velge hvordan opplæringen skal skje; om den skal skje i offentlig skole, i en privat skole, i en friskole eller hjemme. Juridisk og formelt er alternativene likeverdige, men i praksis er de det ikke.

Så hvorfor kommer ikke Christie seg opp på barrikadene til kamp for et mer liberalt friskoleregime? Han ønsker frihet og variasjon, makt til skolene, fleksibilitet og alternative vurderingsformer - alt det som friskolene kan by på. Friskoler betyr mangfold i undervisningstilbudet og mindre av den likhet Christie vil bekjempe. «Godt spurt er bedre enn svart», skriver Christie.

Han har helt rett: Han stiller svært gode spørsmål, som er relevante den dag i dag. At svarene ikke er like gode, er faktisk mindre viktig.