Gode tilløp

Solist og dirigent fant sammen omtrent midtveis, i den langsomme satsen i Robert Schumanns Cellokonsert på Oslo-Filharmoniens abonnementskonsert i går kveld.

Da låt det til gjengjeld etter forventningene, skapt ikke minst av Truls Mørks stadig mer nærgående utforsking av celloens mer sårbare register det siste året. Cellostemmen klinger lett og poetisk i denne satsen, av et slag som bare Schumann kan skape når han finner det rette tonefallet. Men det fordrer at dirigent og orkester finner det samme, slik at solisten helt kan hengi seg til klangen i sitt eget instrument, med den gjennomsiktige og vakre orkesterklangen uanstrengt drapert rundt.

Det lå ikke helt an til det fra start. Mørks konsentrasjon var åpenbart delt mellom hans eget spill og samspillet med orkestret, der Ulf Schirmers noe hektiske instrukser fra dirigentplass skapte avstand, både til musikken og til solisten.

I siste sats mistet de noe av nærkontakten igjen, men var likevel mer på bølgelengde enn i starten.

Med tyngde

Schirmer profilerte seg atskillig bedre etter pause, i Richard Strauss' «Alpesymfoni». Det er Strauss' kanskje mektigste orkesterverk, med en tyngde i klangen som overvelder, samtidig som instrumentasjonskunstneren aldri fornekter seg. Slik kan vi høre - og se! - krysskoblinger mellom instrumentgrupper som ingen andre har drømt om, i tutti og i pianissimo og noen ganger begge deler samtidig, en opplevelse som er eksklusiv for konsertsalen fordi klangen hos Strauss noen ganger fordrer at du ser hva du hører.

Det er ikke alltid du tror hva du ser likevel, og det var faktisk ikke alltid vi hørte hva vi skulle heller, i henhold til Strauss' partitur.

Oslo-Filharmonien har med andre ord spilt Strauss mer lysende før, om vi nå skal legge den høyeste standard på en framføring som slett ikke var dårlig.