Gode trioer, ujevn hyllest

Blant den svenske suksesstrioens beste.

CD: Med «Viaticum» var E.S.T - Esbjörn Svensson Trio - Europas mestselgende instrumentaljazzartist i 2005. Nå er «Tuesday Wonderland» her, og om trioens tiende CD siden 1993 ikke fornyer E.S.T.s musikalske uttrykk, blir den utvilsomt et nytt løft i trioens vel fortjente markedssuksess.

ET STILLFERDIG pianopreludium blir raskt avløst av et synthsvulmende, Pink Floyd-aktig backbeatkjør før spor to, tittellåten, tar oss rett inn i kjent E.S.T.-land. Der forblir vi, i behagelig veksling mellom luftig-melankolske pianotrioballader og lydmanipulerte uptempolåter der en melodifigur hamres og hamres mot klimaks etter klassisk dramaturgisk mønster. Uansett stemning er den supersamspilte musiseringen til pianist Svensson, bassist Dan Berglund og trommeslager Magnus Öström en fryd for øret, og om noe skiller «Tuesday Wonderland» fra «Viaticum», er det antakelig at melodiene er sterkere, klangregistret større, intensiteten hos samtlige musikere hakket høyere og preget av vandring i egne spor mindre sjenerende. Hvilket alt i alt gjør «Tuesday Wonderland» til et av E.S.T.s beste album, noe som i seg selv ikke er så reint lite.Og ja: De tålmodige vil også denne gang finne et bonusspor.

«BRING IT ON» ER EN albumtittel som oser av uforferdet virketrang, og med sprengladd elgitar fører da også Jon Eberson (53) an i improvisatorisk powertriospill så tapeten flagrer. Gjennom mer enn 30 år som gitarist i mange musikalske uttrykk har Eberson opparbeidet seg både enorm instrumentkontroll og sikker sans for hvilke toner, klanger og effekter som er CD-liv laga, og på denne løsvevde kraftpakka gir det frapperende resultat. Med kontrabassist Per Zanussi og trommeslager Torstein Lofthus som rause, inspirerende sparringpartnere, slår han til med en tre kvarters blåbunnet gitaroppvisning av det helt store formatet, og signerer en brutal skjønnhetsopplevelse og en gitaristisk tour de force uten ett sekunds tomgang.

Å HYLLE MONICA Zetterlund ved å spille inn sanger hun så til de grader gjorde til sine, er dristig gjerning. Hennes versjoner er jo stadig tilgjengelige, og vil alltid være referansen alle andres må finne seg i å bli målt mot. Men Hilde Louise Asbjørnsen satser frisk, ledsaget av et plateband som med gitarist/produsent Georg Wadenius i spissen løser sin del av utfordringen på formidabelt vis.Derimot lykkes Asbjørnsen i mer varierende grad i å gjøre Edvard Hoems nynorske gjendiktninger til mer enn påstander. Best - og god - er hun i de langsomme, blå balladestemningene, mens hun kan virke vel revyaktig og tilgjort i uptempo, der ordtettheten også tidvis blir for mye for diksjon og foredrag. Plata springer ut av en vellykket hyllingskonsert for Zetterlund, og selv om den har sine øyeblikk, demonstrerer den også at konsert og CD er ulike formidlingskanaler som på ulikt vis framhever utøvernes sterke og mindre sterke sider.