Gode venner

I floraen av tunge tidsskrifter og blanke blader er Bokvennen en sjelden og kjærkommen blomst som folder seg ut - også i mørketider. Det er Jan M. Claussen som driver fram denne prydplanten, i et imponerende antall av 4000 eksemplarer. Det er Norges største bokblad.

  • Kultur betyr å dyrke.
Far og sønn Claussen er flittige arbeidere i Herrens vingård. Fra en kjeller på Majorstua i Oslo sender unge Morten - magister, forlegger, forfatter og oversetter - ut den ene klassikeren større enn den andre: «Pantagruel» og «Gargantua» , renessansedikteren Frangois Rabelais' himmelropende harselas over alle kloke og feite autoriteter. Og så: Charles Baudelaires epokegjørende diktsamling «Les Fleurs du mal» , følsomt oversatt til nynorsk ved Håkon Dahlen, «Det vondes blomar» . Og som en foreløpig siste utgivelse: «Ridderen fra Olmedo» , av Lope de Vega, dikteren som er like berømt for sine 500 versedramaer, som sine utallige og skandaløse kjærlighetsaffærer, skandaløse i 1500-tallets spanske øyne.

  • Alt dette, altså, mens Claussen den eldre utgir sitt bokblad til glede og vederkvegelse for mange flere enn den litterære menighet.
Bokvennen henvender seg nemlig til et bredt publikum. Vi bare nevner at Herbjørn Sørebø i siste nummer omtaler H.C. Andersen som lyriker. «Poesien», skriver den danske eventyrdikteren, «Det er et herligt land» (...) «Det når i himlen op, / det rummes i en rosenknop (...).» Sa vi ikke at kultur er å dyrke?

Til forskjell fra Lope de Vega hadde han uhell i kjærlighet. Fra den spanske byen Malaga skrev H.C. Andersen så bitterlig:

«Men de øjne, / disse løgne, dette kække smil om munden, / det er Satan dog i grunden, / han mig har i hænder, / og jeg brænder!» Rime kunne han, om ikke elske...

  • Også for Franz Kafka ble kjærligheten problematisk.
Han forlovet seg først med Felicia Bauer i 1914, så med Julie Wohryzek i 1919, «hver gang bare to-tre dager fra et ekteskap». I Bokvennen kan du lese Dora Dymants beretning om «Mitt liv med Franz Kafka» , dikterens siste kjærlighet.

  • En antikvarisk godbit er Lasse Sagens artikkel om Windju Simonsens forlag.
For oss som hadde lykken av å vokse opp sammen med Flemming og Tarzan i grønne, shirtingbundne bokrygger med gullskrift, er det en nostalgisk lykkereise å begi seg inn Lasse Sagens forlagshistorie, en historie som hittil ikke har hørt med i det gode selskap. Men vi sier med forlagsreklamen:«Hvis gode venner du søker,les Windju Simonsens bøker!»