FORLEDEN BLE JEG STOPPET av en mann i det jeg krysset Torgalmenning i Bergen. Han smilte, og spurte om han kunne få snakke med meg om fattigdom. Han sa så at han kom fra en frivillig organisasjon, en som kan kalles godt forankret i den norske, kollektive bevissthet. Å stoppe folk på gaten var noe han hatet, men som han bare måtte gjøre, av hensyn til alle de fattige barna i verden. Argumentasjonen var overbevisende, og da samtalen dreiet over på gjennomsnittlig levealder i Rwanda var ikke veien lang før jeg stod med kontrakt på avtalegiro i hånden. En penn fikk jeg også. Med denne skulle jeg fylle ut navn og kontonummer, og hvor mye jeg kunne gi hver måned. Min påvirkning på verdenssituasjonen skulle dessuten ikke stoppe ved selve pengegaven. Før jeg fikk gå, måtte jeg velge hvem som skulle få min personlige sum: Barna i Norge, Russland, eller i resten av verden? «Det er viktig at pengene dine kommer til nytte på en måte som passer for deg,» supplerte mannen.

NORDMENN ER IKKE UKJENT med å gi penger til verdens fattige. Holdninger og praksiser knyttet til dette kan imidlertid antas å være noe som har forandret seg, og som fremdeles endres, i takt med hvordan sosiale og politiske forandringer har preget (og fremdeles preger) vår felles mentalitet. I middelalderen var for eksempel det å gi primært noe som skulle sikre folk frelse. Med lutheranismen, og dennes vekting av nestekjærligheten, måtte handlingen imidlertid utgå fra uegennytte. Beretningen om hvordan en fattig samaritan ofret seg for en mann i nød, ble etter hvert en sentral ramme for hvordan man ga givermotivet innhold - og i kombinasjon med en sosialdemokratisk likhetstanke, ble denne toneangivende for det som kan betegnes som den typiske, norske godhet: Bøssebæring og annet dugnadsarbeid var en plikt. En del av det å være borger. På Torgalmenning, en sensommerdag i 2006, er tonen en annen. Nå skal jeg få være med på noe unikt. «Rwanda? Lesoto? Vi har også spennende prosjekter for barn her hjemme, og i Russland,» fortsetter mannen og spør hva jeg er mest opptatt av. «Noen syns vi skal hjelpe ute i verden, mens andre foretrekker Norge. Hva tenker du?» Jeg dveler lenge ved de ulike alternativene. «Kanskje Afrika,» stotrer jeg frem. «Yes, det er sånne som deg vi vil ha.» Han gir meg en karamell idet jeg svarer riktig på spørsmålet om hvor mange prosent av Rwandas befolkning som er under 15 år. «Det er de som bryr seg, vi søker. De som vil gi, men som bare ikke vet hvordan. En fast giro til et fast avtalt sted, er tingen for deg.» Jeg får selvtillit. Føler meg bevisst og god.