Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Godhet i en lite n eske?

Alt kan kjøpes. Det siste på markedet er Godhet. Den kommer i flere varianter, og selges på stadig flere steder nær deg: Nødhjelp? Fadderbarn? Avtalegiro? Velg selv - en liten touch, eller total makeover?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORLEDEN BLE JEG STOPPET av en mann i det jeg krysset Torgalmenning i Bergen. Han smilte, og spurte om han kunne få snakke med meg om fattigdom. Han sa så at han kom fra en frivillig organisasjon, en som kan kalles godt forankret i den norske, kollektive bevissthet. Å stoppe folk på gaten var noe han hatet, men som han bare måtte gjøre, av hensyn til alle de fattige barna i verden. Argumentasjonen var overbevisende, og da samtalen dreiet over på gjennomsnittlig levealder i Rwanda var ikke veien lang før jeg stod med kontrakt på avtalegiro i hånden. En penn fikk jeg også. Med denne skulle jeg fylle ut navn og kontonummer, og hvor mye jeg kunne gi hver måned. Min påvirkning på verdenssituasjonen skulle dessuten ikke stoppe ved selve pengegaven. Før jeg fikk gå, måtte jeg velge hvem som skulle få min personlige sum: Barna i Norge, Russland, eller i resten av verden? «Det er viktig at pengene dine kommer til nytte på en måte som passer for deg,» supplerte mannen.

NORDMENN ER IKKE UKJENT med å gi penger til verdens fattige. Holdninger og praksiser knyttet til dette kan imidlertid antas å være noe som har forandret seg, og som fremdeles endres, i takt med hvordan sosiale og politiske forandringer har preget (og fremdeles preger) vår felles mentalitet. I middelalderen var for eksempel det å gi primært noe som skulle sikre folk frelse. Med lutheranismen, og dennes vekting av nestekjærligheten, måtte handlingen imidlertid utgå fra uegennytte. Beretningen om hvordan en fattig samaritan ofret seg for en mann i nød, ble etter hvert en sentral ramme for hvordan man ga givermotivet innhold - og i kombinasjon med en sosialdemokratisk likhetstanke, ble denne toneangivende for det som kan betegnes som den typiske, norske godhet: Bøssebæring og annet dugnadsarbeid var en plikt. En del av det å være borger. På Torgalmenning, en sensommerdag i 2006, er tonen en annen. Nå skal jeg få være med på noe unikt. «Rwanda? Lesoto? Vi har også spennende prosjekter for barn her hjemme, og i Russland,» fortsetter mannen og spør hva jeg er mest opptatt av. «Noen syns vi skal hjelpe ute i verden, mens andre foretrekker Norge. Hva tenker du?» Jeg dveler lenge ved de ulike alternativene. «Kanskje Afrika,» stotrer jeg frem. «Yes, det er sånne som deg vi vil ha.» Han gir meg en karamell idet jeg svarer riktig på spørsmålet om hvor mange prosent av Rwandas befolkning som er under 15 år. «Det er de som bryr seg, vi søker. De som vil gi, men som bare ikke vet hvordan. En fast giro til et fast avtalt sted, er tingen for deg.» Jeg får selvtillit. Føler meg bevisst og god.

EN STOR ANDEL bistandsmidler samles i dag inn på måter som minner om den som ble presentert denne dagen. Mest populært er tiltak knyttet til barn. Både konsepter lik dette, bestående av avtalegiro og valgt mottakersted, eller også såkalte fadderskap. Her tilbys privatpersoner kontakt med små barn fra fattige land, mot et fast beløp til en organisasjon eller et bistandsprosjekt. Ofte kan man velge både land, alder og kjønn på det barnet man ønsker kontakt med, og man kan besøke dem. Utviklingen viser hvordan det posttradisjonelle samfunn har skapt den posttradisjonelle giver. Når folk ikke lenger baserer sine identiteter på faste sosiale plikter og tradisjoner, skapes disse i stedet gjennom forhandling i hverdagens samhandlinger. Her bes individer kontinuerlig om å kommunisere med omverden hvem og hva de er og vil være, og livet blir derfor, følger vi sosiolog Anthony Giddens, som en evig valgsituasjon der selve valget utgjør den moralske væren. Samtidig har globaliseringen gitt oss oversikt nok til å sympatisere med folk på tvers av grenser. Resultatet er, følger vi Giddens, en slags revitalisering av den individuelle moral. Som små enheter i en stor helhet velger vi å ta ansvar: Vi gjør verdens problemer til våre egne private. «Norge? Nei takk, jeg velger resten av verden.»

INDIVIDUALISERINGEN HAR imidlertid, følger vi Zygmunt Bauman - Giddens\' mer pessimistiske kollega - vært en nedbrytingsprosess som også har fjernet enhver skanse mellom enkeltindivid og marked: Parallelt med at folk bes om selv å komponere sin egen identitet, innkapsles også stadig større deler av livene våre i markedets spesialisering på å utvikle varer tilpasset den individuelle selvrealisering. Å være er i dagens kontekst derfor først og fremst å være forbruker - der den nye valgfriheten primært materialiseres som frihet til å velge mellom ulike produkter som, gjennom en ekspansiv reklameindustri, stadig påføres immaterielle, følelsesmessige verdier som det refleksive individ kan bruke i sin personlige merkevarebygging. Det er nemlig ikke bare tamponger som nå selges med logo som indikerer «frihet» og «uavhengighet». Økologisk syltetøy, rettferdig kaffe, et politisk slagord, en avtalegiro med mottakeraddresse sør for Europa. Det er ingen grenser for hvilke identitetsmarkører som i dag fåes kjøpt på livsstilsmarkedet: Globalt ansvar©. Omsorg for svake©. Eller hva med bare Godhet©?

PÅ TORGALMENNINGEN - før et offentlig rom, nå også en offensiv salgsarena - kjenner jeg at lysten til å gi stiger parallelt med synet av alle mulighetene. «Selgeren av den gode sak» knirker med karamellposen. Sier at jeg kan ta betenkningstid, og at han kan ringe meg om en uke. «Ja, i tilfelle du vil gjøre litt research.» Jeg grøsser. En hundrings i måneden, og vips: Barn i Rwanda overlever takket være meg? Og tenker alle slik, ja, da skjer det vel noe (Ja, for noe må da skje)? Når giveren er blitt en kunde som skal fristes til å åpne lommeboken, blir den unike opplevelsen av å gi kanskje viktigere enn giverplikten. Som forbrukere gis vi nemlig en lovnad om betydning. Vi kan gjøre en forskjell, der vi før kun var brikker i et stort maskineri, og der pengene våre kun var som ørsmå dråper på vei ned i et stort, mørkt sluk.

DET ER IMIDLERTID også alltid noe ustadig ved forbrukeren, følger vi Bauman. Fordi et kjøp aldri kan innfri den meningsrealiseringen det faktisk lover, suppleres det derfor ofte av ny jakt mot nye mål, nye kjøp, nye, unike følelses-«boost». Slik har konsumerismens språk også fjernet de instanser som gjør forståelsen av strukturell sammenheng og kollektiv handling mulig: Verdensproblemene ser vi kun når de presenteres som enkeltstående miserer, med tilsvarende private, kjøpbare løsninger. Rwanda i dag er kanskje Lesoto i morgen. Eller noe helt annet i neste uke. Personlige giverformer er dessuten kanskje bare én måte å fylle våre identitetsprosjekter med «godhet» i 2006. For, som med de fleste fleksible systemer, kan enhver komponent alltids byttes ut dersom du skulle gå lei, eller drømmer om en liten makeover. Valget er ditt. «Norge, Russland, eller Verden?»