I fjor høst skrev jeg en artikkel i tidsskriftet Samtiden om norsk utenrikspolitikk i forandringenes tid. Jeg hadde to mål med artikkelen. Det ene var å gi en oversiktlig begrunnelse for den utenrikspolitikken regjeringen har ført de siste fem årene. Det andre var å invitere til en kritisk debatt om norsk utenrikspolitikk.

I lys av begge målene takker jeg for den kritiske interessen fra Professor ved Universitetet i Bergen, Terje Tvedt. I flere intervjuer denne uken, et debattinnlegg her i Dagbladet og foredrag ved en debatt i regi av UD-prosjektet «Refleks», går han kritisk til verks under overskriften «Godhetsregimet slipper bomber over Afrika». Tvedt hevder at min artikkel fra Samtiden bør leses som en «idealisering» av bruk av militærmakt generelt, og av norsk militær deltakelse i Libya, spesielt. Min artikkel i Samtiden er for øvrig skrevet et halvt år før Libya hendelsene.

I Tvedts mange innspill denne uken kommer det flere påstander og tolkninger av regjeringens utenrikspolitiske linje og handling. Jeg kan her bare oppta meg med noen av dem.

For det første: Jeg tror ikke det er riktig, slik Tvedt hevder, at norsk utenrikspolitikk hviler på «ideen om at Norge oppfattes som interesseløst». Tvert om, vil jeg si. En hovedlinje for meg som utenriksminister siden 2005 har vært nettopp å fokusere på norske interesser. Dette er analysert og presentert i bøker, prosjekter, artikler, stortingsmeldinger og ikke minst i praktisk politikk.