KRIG OG FRED: Norge er plutselig blitt en militær aktør på to fjerne kontinenter, samtidig som utenrikspolitikken hviler på ideen om Norge som «interesseløst» fredsland, skriver Terje Tvedt. Foto: Eirik Helland Urke
KRIG OG FRED: Norge er plutselig blitt en militær aktør på to fjerne kontinenter, samtidig som utenrikspolitikken hviler på ideen om Norge som «interesseløst» fredsland, skriver Terje Tvedt. Foto: Eirik Helland UrkeVis mer

Godhetsregimet slipper bomber over Afrika

Jonas Gahr Støres begrep om «global realisme» gir regjeringen ryggdekning til føre en dypt selvmotsigende utenrikspolitikk.

• Her er manuset til hele foredraget Terje Tvedt holdt på Litteraturhuset i kveld, som del av den utenrikspolitiske debattserien «Idealisme eller realisme?».

Hadde noen
for ti år siden i fullt alvor påstått at en rødgrønn regjering ville sende norske soldater for å krige i et fjelland i Asia og sende norske fly for å bombe et land i Afrika, ville de ikke ha blitt trodd. Våren 2011 hadde denne overraskende politikken full oppslutning fra alle partiene på Stortinget og så å si ingen kritiske stemmer kunne høres fra det store sørpolitiske miljøet.

Det vil ta tid før konsekvensene blir tydelige. Men Norge er plutselig blitt en militær aktør på to fjerne kontinenter. Norge står i første rekke i en krig for vestlige verdier, mens utenrikspolitikken hviler på ideen om at Norge oppfattes som «interesseløst» og som et fredsland.

De siste tiårene har det vært vanlig å snakke om utenrikspolitikk som om den dreier seg om å velge mellom idealisme eller realisme, eller mellom verdier og egeninteresser. Norsk politikk overfor Afrika, Asia og Latin-Amerika, eller det som kalles sør-politikken, har i henhold til denne måten å snakke om utenrikspolitikk på vært idealistisk og moralsk begrunnet, mens «nord-politikken» har vært realistisk og basert på egeninteresser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Krigene Norge deltar i begrunnes i hovedsak idealistisk. Aller tydeligst i tilfellet Libya, hvor Norge slipper bomber som et ledd i en FN-styrt verdensorden og for demokratiet i Libya. Møtet i Stortinget hvor regjering fikk støtte for sin politikk, forgikk etter at Norge i fem dager hadde sluppet bomber over et afrikansk land. Typisk for den retoriske atmosfæren på møtet var hva KrFs representant sa; en uttalelse som bør få en sentral plass i fremtidig norsk idéhistorie om verdensbilder og selvbilder: «Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat».

Referatet fra debatten i Stortinget på et tidspunkt hvor alle visste at Norge var ett av to land sammen med USA som ledet an i flyangrepene, gjør det klart: Ingen diskuterte mulige konsekvenser for regionale maktforhold, for Vestens posisjon i Afrika og verden generelt, for demokratiets mulighet i Libya, eller for Norges renommé. F16-flyenes bomber var humanitære, idealistiske bomber.

Norsk fredsdiplomati begrunnes på den annen side i hovedsak med norsk egeninteresse. Som det heter i regjeringsdokumenter: «den moralsk og idealpolitisk funderte politikken ... blir et nødvendig virkemiddel for å fremme norske samfunnsinteresser i globaliseringens tidsalder».

Det avtegner seg et paradoks med store konsekvenser for hvordan utenrikspolitikken bør analyseres. Bombene slippes med en moralsk, idealistisk begrunnelse, mens fredsforhandlingene legitimeres med nasjonale egeninteresser.

I 2010 skrev utenriksminister Støres en interessant programartikkel i Samtiden. Her presenterer han regjeringens strategi for norsk utenrikspolitikk i hva han kaller «forandringenes tid», og ber om diskusjon.

Støre er som meg kritisk til begrepsparet idealisme versus realisme og foreslår alternativet «Global realisme». Men hva betyr dette? Fra en synsvinkel, og tolket bokstavelig, er det jo en platt selvfølgelighet. Men gitt artikkelens prosjekt, er det åpenbart at parolen ønsker å signalisere at Støre mener utenrikspolitikken opererer på en større global arena og at den bør være mer realistisk enn tidligere. Han presiserer, eller beskriver, så «global realisme» på følgende måte: «I orienteringen av utenrikspolitikkens retning blir to dyptgående mål stående igjen: Vi må fokusere på våre interesser og vi må fokusere på vår innsats i verden». Men dette er jo ikke akkurat originalt eller retningsgivende for politikken, fordi det er dette alle lands utenrikspolitikk handler om. Å «fokusere» på «våre interesser» og «vår innsats i verden» er det vanskelig å kalle en strategi.

Artikkelen tar utgangspunkt i at vi lever i «forandringenes tid». Men er dette en heldig forståelse av vår tid? Er det «mer» forandring nå enn i 1905, under første verdenskrig og revolusjonene i Europa, i Egypt og i Kina, eller under andre verdenskrig, eller under kolonisystemets sammenbrudd eller Murens fall? Neppe. Det som kjennetegner vår tid er altså ikke «forandring» i motsetning til andre epoker, men hva vår tids forandringer innebærer av nye utfordringer. Støre nevner noen utviklingstrekk, men presenterer ingen analyse som kan legge grunnlag for en tydelig strategi, med bestemte mål, basert på klare verdivalg.

Et utviklingstrekk han understreker er blant annet at «betydningen av identitet» er «et undervurdert fenomen, både i faglitteraturen og den politiske samtalen». Dette skriver altså utenriksministeren i 2010, etter at verden siden 1990-tallet har flommet over av bøker og diskusjoner om etnisk identitet på Sri Lanka, Balkan, Rwanda, og etter at verden i et par hundre år har diskutert forholdet mellom nasjonalstaten og identitet!

Han skriver videre at «vi bare kan forstå den verden vi lever i, dersom vi tar inn over oss og forstår folks følelser og syn på fremtiden». Jeg er redd utenriksministeren her har tatt på seg en for stor oppgave, eller han må mene at det er umulig å forstå verden. For ingen kan noensinne forstå «folks følelser og syn». For hvilke folk dreier det seg om? Alle kineserne? Amerikanerne. Syrerne? Det er en umulig nok oppgave å kjenne til alle disse menneskenes «syn». Men Støre mener at vi også må kjenne deres «følelser». Jeg som ikke en gang kjenner mine egne! Og det er, skriver Støre, ikke nok å forstå dem, men det er nødvendig å ta deres følelser og syn «inn over oss». Men dette er en oppgave for Gud, ikke mennesker, selv ikke for en utenriksminister.

Støre konkluderer disse notatene med et forslag: «det krever blant annet en bedre innsikt i religioners rolle». Det kan ingen være uenige i, men det har vel alltid vært et krav til utenrikspolitikken. Så fortsetter han: «Ja, religion viser seg å være en spire til konflikt». Støre skriver «viser seg». Det er imidlertid ikke noe nytt at religion har ført til konflikt; det bør være nok å vise til korsfarertida, krigene mellom England og Skottland, Pakistan og India på 1940-tallet og Irland på 1980-tallet.

Med andre ord; mye av det Støre beskriver som nytt i «forandringenes tid», er ikke nytt i det hele tatt, men ved å oppfatte det gamle som nytt, eller det kontinuerlige som brudd, etableres en kaotisk, ny sammenheng hvor det oppfattes som lett intellektuelt umodent å spørre etter en analyse eller en strategi.

På slutten av artikkelen sammenfatter Støre hva Norges skal gjøre på den globale arena under overskriften «Det norske engasjementet». Han skriver at Norge skal samle seg om: «Universelle sosiale og politiske menneskerettigheter, den nordiske likhetsmodellen, strategisk satsing på forsoning og internasjonal dialog».

Men igjen; hva betyr disse ordene? Hva er «forsoning», det vil si, hvem skal forsones? Fattige og rike? USA og Frankrike? Hutuer og tutsier? Briter og boere? Og hva er «internasjonal dialog»? Er det ikke det diplomati alltid har vært? Og hva med bombingen Norge driver med i Libya? Er det forsoning, eller dialog? Og hva betyr eksport av den nordiske likhetsmodellen, og ikke minst: til hvilke land skal den spres? Til Kina? Til Sør-Sudan? Eller kanskje Afghanistan?

Og så det mest ambisiøse av alt: «Universelle sosiale og politiske rettigheter», som det står skrevet. Dette dekker jo alle spørsmål i alle samfunn, samtidig som alle vet at alle disse rettighetene ikke kan innføres overalt og på samme tid, og at realiseringen av en verdi kan gå på bekostning av en annen verdi. Og hva er målene? Og er humanitære intervensjoner en velegnet metode?

Regjeringen la frem en stortingsmeldingen om utviklingspolitikk og utenrikspolitikk i 2009, kalt «Klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom». Regjeringen understrekte her at Norge ikke kan gjøre alt, men må konsentrere seg om noen få områder der landet har spesiell kompetanse, det vil si der man kan gjøre «en forskjell», som er Støres uttrykk i Samtiden. Meldingen slår fast: «Stat-til-stat-bistanden skal i større grad dreies mot områder der Norge har anerkjent kompetanse og der den norske innsatsen er etterspurt og gir merverdi for samarbeidslandet. Følgende sektorer peker seg ut: Klima, miljø og bærekraftig utvikling, fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand, olje og ren energi, kvinner og likestilling, godt styresett og kamp mot korrupsjon.»

Regjeringen skriver altså at Norge har en anerkjent og etterspurt kompetanse på hva som i realiteten er - alle områder. Et hvert område av samfunnslivet kan jo definere seg inn under disse satsingsområdene. Regjeringen insisterer på at den konsentrerer virksomheten på samme tid som den eksplisitt hevder at Norge skal kunne gjøre alt fordi Norge kan alt. Ved å insistere på å prioritere uten å prioritere er det heller ikke noe grunnlag for diskusjon om politikken. Regjeringen har skaffet seg ryggdekning for at ethvert politisk utspill og finansiering av et hvert tiltak kan begrunnes med en tilsynelatende strategisk argumentasjon.

Begrepsparene idealisme og realisme og moral og egennytte, brukes til å legitimere alt og til å kritisere alt. Den vedvarende diskusjon om vekting av idealisme versus realisme, eller verdier versus interesser gjorde utenrikspolitikken om til en innenrikspolitisk, sinnelagsetisk revirkamp som kretset om begreper uten presist innhold. Fremtidens historikere vil antakeligvis konkludere med at den gjorde det vanskeligere for samtiden å oppdage hva som skjedde, og bidro til at vesentlige saker ved utenrikspolitikken sjelden ble tema for diskusjon. For hvem kunne være mot å gjøre «det beste» eller «mest realistiske». Hva kunne en da si bortsett fra: «Lykke til Støre. Vi stoler på deg».

Kronikken er et et redigert utdrag av et foredrag Terje Tvedt holder påLitteraturhuset i kveld, som del av den utenrikspolitiske debattserien «Idealisme eller realisme?».

EGENINTERESSER: Bombene slippes med en moralsk, idealistisk begrunnelse, mens fredsforhandlingene legitimeres med nasjonale egeninteresser, skriver Terje Tvedt.
EGENINTERESSER: Bombene slippes med en moralsk, idealistisk begrunnelse, mens fredsforhandlingene legitimeres med nasjonale egeninteresser, skriver Terje Tvedt. Vis mer