OVERGREP: Hva fikk politiet til å holde munn om overgrepene på ungdomsfestivalen i Stockholm?  Foto: Alexander Tillheden
OVERGREP: Hva fikk politiet til å holde munn om overgrepene på ungdomsfestivalen i Stockholm? Foto: Alexander TillhedenVis mer

Godhetstabuene og overgrepene

Når vi gjør det vi gjør i det godes tjeneste er vi villige til å gjøre nesten hva som helst.

Meninger

De siste par dagene har det begynt å komme frem historier om overgrep begått av unge muslimske menn. Først i Köln, så i Stockholm og til slutt i Malmö og Karlstad. Omfanget av overgrepene er vanskelig å ta inn over seg. De er alvorlige og fremstår organiserte i forkant. På tross av dette var den første meldingen fra politiet i Köln at nyttårsfeiringen gikk rolig for seg.

Overgrepene på festivalen We are STHLM har skjedd to år på rad, men ville neppe kommet for en dag om ikke saken i Köln hadde eksplodert. Stockholmsolitiet har åpenbart bevisst tilbakeholdt informasjon om hendelsene. Det samme har Stockholm kommune.

I tillegg er det ting som kan tyde på at avisen Dagens Nyheter har unnlatt å rapportere informasjon om hendelsen. Det er hevet over enhver tvil at hendelsene i Malmö og Karlstad aldri ville nådd offentligheten om ikke Köln og Stockholm hadde gjort det først.

Hendelsene i seg selv blekner mot hva som øyensynlig har vært årsaken til at de har vært holdt skjult. Tydeligst kommer dette frem i uttalelser fra politifolk til Dagens Nyheter (som i et desperat forsøk på å rette opp sitt omdømme nå går skikkelig inn i saken). Flere anonyme politifolk forteller at de nærmest har fått munnkurv når det gjelder overgrep med utenlandsk gjerningsmann. Politisjefen i Stockholm Peter Ågren bekrefter dette selv når han sier til Dagens Nyheter at «Det här är en öm punkt, vi vågar ibland inte säga som det är för att vi tror att det spelar Sverigedemokraterna i händerna. Vi får ta på oss det här inom polisen.»Les det sitatet en gang til, og reflekter over at det kommer fra politisjefen i hovedstaden i et av verdens mest stabile demokratier i 2015. Politiet legger bevisst lokk på sannheten fordi de ikke vil at den skal gi et lovlig politisk parti med representasjon i nasjonalforsamlingen argumenter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I det godes tjeneste har deler av Sveriges samfunnsdebatt blitt tabubelagt. Sverige skulle åpne sine hjerter og vise verden moralsk lederskap. Å delta i dette storslagne prosjektet var enhver svenskes moralske plikt. I dette klimaet ble det å stille spørsmål og å peke på utfordringer å løpe det ondes tjeneste. Kritikk ble henvist til internetts mørkeste kroker. Som Bob Dylan så treffende sang det allerede ti år før jeg ble født: «You never ask questions when God?s on your side.»  

Hvordan bygges et godhetstabu?
Hvordan kunne det gå så galt? Faktum er at det ikke er så vanskelig. Det har skjedd på mange saksområder og i alle samfunn til alle tider.  Ser vi oss nøye nok i speilet på denne siden av grensen vil vi finne områder hvor det også skjer med oss.  

Om vi mener at vi jobber for noe godt - eksempelvis kvinners rettigheter eller det å hjelpe flyktninger - er det vanskelig for oss å akseptere at det vi gjør faktisk kan arbeide mot vårt mål. Vi faller for det psykologene kaller «confirmation bias» eller bekreftelsestendens. Dette gjør vi på tre måter. For det første søker vi stort sett etter informasjon som stemmer overens med det vi allerede har funnet ut. For det andre tolker vi selektivt den informasjon vi får slik at den passer overens med det vi tror. Og for det tredje fungerer hodet vårt slik at vi selektivt gjenkaller minner som er i tråd med det vi allerede mente.

Får du vite at din meksikanske venn hater krydret mat forteller psykologen Catherine A. Sanderson ved Amherst College oss at du sannsynligvis vil glemme dette. Om du tror på telepati vil du derimot livet ut huske den gangen din mor ringte akkurat da du tenkte på henne. Jo viktigere noe er for deg, jo sterkere er effekten. Jo mer vi knytter noe til godt eller ondt og til høy eller lav moral, jo viktigere er det for oss.  

George Orwell lanserte i boken 1984 begrepet dobbelttenking om «evnen til å holde to gjensidig utelukkende ideer i hodet samtidig og akseptere begge som sanne». Det er vårt «confirmation bias» som gjør dette mulig. Siden vi holder både A og B som viktige velger vi bort informasjon om at A og B kan skape problemer for hverandre. Er vi for både et multikulturelt samfunn og kvinners rettigheter er kan vi ikke se at de kan skape problemer for hverandre. Vi kan heller ikke se at årsaken til at vi ikke kan se det er at vi ubevisst har valgt å se bort.  

Ikke bare ser vi bort fra informasjon som ikke stemmer med det vi allerede har bestemt oss for. Forskerne Brendan Nyhan og Jason Reifler viste i en serie eksperimenter for noen år siden faktisk at når våre sterkeste overbevisninger møtes med korrigerende informasjon blir de sterkere, ikke svakere. Nyhan og Reifler demonstrerte at de som ved inngangen av Irak-krigen trodde at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen ble ennå sikrere i sin sak konfrontert med informasjon om at ingen spor av masseødeleggelsesvåpen ble funnet. Alt de trengte var å kunne svare at «Immediately before the U.S. invasion, Iraq had an active weapons of mass destruction program, the ability to produce these weapons, and large stockpiles of WMD, but Saddam Hussein was able to hide or destroy these weapons right before U.S. forces arrived.» Svaralternativets mulighet for å tilordne Saddam magiske evner til å få ting til å sporløst forsvinne var tilstrekkelig for å slippe å endre syn. Prosessen med å måtte forkaste fakta fungerte på sin side til å hjelpe respondentene med å grave seg ennå lengre ned i sin tidligere posisjon. Forskerne beskriver det slik «People counterargue preference -incongruent information and bolster their preexisting views. If people counterargue unwelcome information vigorously enough, they may end up with 'more attitudinally congruent information in mind than before the debate,' which in turn leads them to report opinions that are more extreme than they otherwise would have had.»    

Når vi allerede har bestemt oss for hva som er godt er vi altså ganske så faktaresistente. Men det er ikke nok til å bygge et tabu. Tre faktorer til spiller inn. Vår vilje til å være hensynsløse mot dem som måtte stå i veien for hjelp, godhet og «det rette». Vår tendens til å dekke over ting som ikke passer med hvordan vi vil fremstå. Og mindretallets tendens til å overtale seg selv om at flertallet har rett. 

La oss ta hensynsløsheten først. Vi er aldri så villige til å påføre smerte som når vi tror at vi gjør det for å tjene det gode. Et eksempel er et svært enkelt forsøk gjort av psykologene Anneke E.K. Buffone og Michael J. Poulin ved University of Buffalo. De fortalte sine testpersoner om en konkurranse mellom to studenter i rommet ved siden av (hvor den som vant ville få en pengepremie). Den ene gruppen testpersoner fikk lese et brief hvor en av konkurentene sier «jeg har aldri hatt så lite penger og det skremmer meg». Den andre gruppen fikk lese et brief hvor hun sier «jeg har aldri hatt så lite penger, men det bryr jeg meg ikke om».

Oppgaven testpersonene fikk var å bidra i en studie om å takle ubehag hvor de fikk bestemme hvor mye sterk saus den lite bemidlede studentens konkurrent ville måtte drikke. Konkurrenten hadde ikke gjort noe galt og hadde ingenting med den andres pengeproblemer å gjøre. Likevel ga de testpersonene som fikk høre at hun var skremt vesentlig mer sterk saus enn dem som fikk høre at hun var ubekymret. Det finnes ingen moralsk rettferdiggjøring av dette. Empati drev aggresjon. Før forsøket testet psykologene testpersonene etter følsomhet for vasopressin og oxytocin - hormoner som bidrar til medfølelse, empati og hjelpsomhet. De mest følsomme - altså de «snilleste» - var også dem som ga konkurrenten mest ubehag.

Jo mer testpersonene følte at de gjorde det de gjorde for å hjelpe, jo mer smerte var de villige til å påføre for å få det til. Disse resultatene bekreftes på område etter område. Forskning gjort av Paul Bloom viser at jo høyere du scorer på empati, jo mer villig er du til å straffe hardt de du mener har begått urett mot dem du sympatiserer med. De er mot det gode, så du definerer dem som onde. 

Sitter vi på informasjon som ikke passer med hva vi har sagt eller hvordan vi ønsker å fremstå, befinner vi oss i det nobelprisvinner Daniel Kahneman allerede i 1979 kalte for en «loss frame». Mennesker som rammer inn situasjonen de befinner seg i som en potensiell tapssituasjon er villige til å ta mye større risiko for å unngå å tape enn de ville gjort for å kunne vinne. Det er denne effekten som får folk til å doble sine veddemål på casino for å vinne tilbake det tapte. Der vi ikke ville vært villige til å lyve for å oppnå en gevinst er vi det ofte for å unngå et tap.

Har du definert din motpart som ondskapen selv, er det et voldsomt nederlag å måtte gå ut med informasjon som godtar at han (i alle fall delvis og på noen avgrensede områder) kan ha hatt rett. I verste tilfelle må vi bite det nederlag det er å innrømme det for oss selv. Og hva er vi da? Onde vi også? Konfrontert med en slik «loss frame» er det kanskje ikke så rart at et svensk politi - hvis øverste sjef Rikspolitisjef Dan Eliasson står bak Twittermeldinger som «Åkesson i debatt gör att jag kräks!» - velger å holde lokk på informasjon de frykter kan komme partiet Åkesson leder til gode.    

Står du i det godes vei må du altså regne med at kommer til å skaffe deg en hel del sterk saus fra den gode side. Vissheten om at dine argumenter bare vil bli brukt av mottageren til å forsterke sitt eget syn, at du vil bli tillagt flere negative egenskaper enn Ivan den Grusomme, at dine private forhold vil bli brukt mot deg og at det å stå i mot godheten neppe vil være spesielt karrierefremmende kan stoppe munnen på de mest stridbare av oss.

For resten er det et mye lavere gjerde å hoppe over. Vi vil rett og slett ikke være i mindretall. Det føles kjipt. Allerede i 1951 gjennomførte Solomon Aschet veldig enkelt eksperiment for å vise dette. En gruppe på åtte studenter ble plassert i et rom. Alle fikk utdelt to kort. På det ene kortet var det en strek. På det andre kortet var det tre streker av forskjellig lengde. Oppgaven var å identifisere hvilken av de 3 strekene på kort nummer to som var like lang som streken på kort nummer en. Syv av de åtte deltagerne var med på leken og hadde fått beskjed om hvilke (noen ganger riktige - noen ganger feilaktige) streker de skulle peke på. Oppgaven var nokså enkel å få riktig med store forskjeller på strekenes lengder. I kontrollgruppen hvor det ikke ble lagt noe gruppepress var feilraten mindre enn 1%. Når alle de syv andre ga feil svar endret 75% av testpersonene svaret sitt over til det gale minst en gang. Selv blant de 25% som fortsatt ga riktig svar var det en andel som i intervjuer etter eksperimentet sa at de hadde kommet i alvorlig tvil etter å ha hørt hva de andre sa.

Slik skapes det moralsk høyverdige tabu. Når de som setter agendaen har overbevist seg selv om hva som er det høyverdige gode vil de sørge for selektivt kun å få frem informasjon som understøtter at det er tilfelle. Fakta som ikke passer med narrativet vil bortforklares på en slik måte at det ironisk nok vil gjøre agendasetterne ennå sikrere i sin sak. Hendelser og datapunkter som ikke kan bortforklares vil undertrykkes og skjules selv om det måtte medføre risiko å gjøre det. De som våger å stille spørsmål vil få sin dose med sterk saus. Men det vil ikke være så mange. De fleste følger flyten uansett.

Så da er det intet håp da? Jo det er det. I en artikkel med den morsomme tittelen «The Affective Tipping Point: Do Motivated Reasoners Ever Get It?» viser David P. Redlawsk ved Rutgers University nokså overbevisende at det kommer et punkt hvor det bare rett og slett ikke går lengre. Redlawsk og teamet hans forsøkte gjennom flere eksperimenter å finne ut om det gikk an å få folk med sterke moralske synspunkter til å endre oppfatning når deres syn ikke stemmer med fakta. Det gikk. På et tidspunkt blir den mentale kostnaden ved å alltid ta feil eller ved å alltid måtte bortforklare informasjon som ikke stemmer med vårt utgangspunkt høyere enn kostnaden ved å skifte syn. Da skifter vi.

Som begrepet tipping point antyder skifter vi fort. Og vi går «all in» i vårt nye syn. Losing my religion er en sang det er emosjonelt krevende for oss å spille på repeat for lenge. Obama gikk i 2008 til valg på en plattform som tok avstand fra homofile ekteskap med den moralske begrunnelse «I believe marriage is between a man and a woman». Et syn han i sin selvbiografi fra 2006 begrunnet i sin kristne tro. I fjor valgte den samme Obama å lyssette det hvite hus i regnbuens farger for å feire den historiske seier det var at Høyesterett hadde erklært homofile ekteskap beskyttet av grunnloven. Med like stor moralsk sikkerhet - og begrunnet med den samme kristne tro - slo han i sin tale til folket fast at «if we are truly created equal, then surely the love we commit to one another must be equal as well».  

Det er lett å se tabuene i eldre tider og i andre land.
De som gjennom sekstitallet utfordret det tabu skikkelig seksualopplysning var i Norge måtte tåle å bli spyttet etter på gaten. De bidro både til promiskuitet og bedrev som Oslobiskopen sa det «kamuflert hedenskap». Vårt tipping point kom kanskje i 1969 da NRK laget et program hvor noen ungdommer kunne snakke om seksualitet (med meget pene ord må vite) på skjermen.

Kringkastingssjefen unngikk så vidt å bli påtvunget en ny instruks, men måtte se på Stortinget behandle følgende problemstilling: «Er det forsvarlig å ta opp et så komplisert og ømtålelig spørsmål som prevensjon i et massemedium som fjernsynet?» Nå ler vi av måten seksualopplysning (ikke) behandles i de amerikanske sørstatene med et stort antall tenåringsgraviditeter som resultat. 

Sett fra denne siden av grensen har de svenske tabuene vært like lette å se som det er for oss å se våre egne sextabuer fra sekstitallet. Et par av mine Facebookvenner har det siste året lagt seg til vanen å bare legge ut nyheter fra toneangivende svenske medier med påtegningen «#absurdistan». Nyhetene de har lagt ut er et morsomt teater. Da det ble et problem med for mange gjerningsmenn med utenlandsk opprinnelse reagerte flere medier med policyendringer hvor gjerningsmannens etnisistet ikke lengre kunne nevnes. Etterhvert ble dette faktisk fulgt opp av politiet selv i en intern instruks som forbød opplysninger om etnisitet i signalement av gjerningsmenn slik at politiets etterlysninger ikke skulle kunne oppfattes som rasistiske. Politiet kunne altså opplyse offentligheten om at den ettersøkte var 1.78 høy, men ikke om hans hudfarge var mørk eller lys (jeg tuller ikke - det er helt sant!).

Da Mats Knutsson i SVT tillot seg å stille den helt normale problemstillingen «Hur mycket invandring tål Sverige?» enet en samlet svensk presse seg raskt om at «frågan är direkt tagen ur SD:s partiprogram». og det var det siste vi hørte fra Knutsson. For alle oss som led oss gjennom den ene Holmgangsendingen etter den andre på nittitallet fremsto den svenske debatten like tabubelagt, forknytt og stakkato som debatten rundt seksualopplæringen var hos oss på sekstitallet, og er i Alabama i dag. 

Det er vanskeligere å se de tabuer vi selv lever i.
Vårt eget «confirmation bias» om at vi er verdens aller beste land å leve i og at hele resten av verden ville vært et fantastisk sted om alle bare hadde vært som oss kan stå i veien for å se bjelkene i våre egne øyne. Finnes det noen områder hvor vi gjør ting annerledes enn resten av verden, men aldri snakker om hvordan resten av verden gjør det? Hvor vi vet at det er typisk norsk å være god, men sliter litt med å peke på akkurat hvorfor? Finnes det noen områder hvor det å pirke i vår moralske overhøyet umiddelbart vil bli møtt av fordømmelse? Finnes det noe du som nordmann simpelthen ikke kan si?  

Vi kan ane konturene av at Gerhard Helskog fikk føle et tabu da han i 2003 nesten avsluttet sin journalistiske karriere ved å problematisere om noen av våre idrettshelter fra OL på Lillehammer kunne vært dopet. Gjennom å finne en faktafeil - det var bestilt 20, ikke 150 medikamenter til OL som Helskog sa i sitt program - fikk en samlet norsk idrett tvunget Helskog til å be «om unnskyldning for at «jeg feilinformerte våre seere og for at jeg påførte norske idrettsutøvere en unødvendig belastning».

Også sjefredaktør Valebrokk, som ellers var en stridbar mann, måtte på vegne av TV2 si følgende: «Vi beklager overfor idrettsutøverne at vi kanskje har skadet deres anseelse. Jeg beklager også å ha gitt norske idrettsutøvere et dårlig rykte i utlandet.» Ikke bare at de beklaget, men også hva de beklaget hinter mot tabuet. Våre helter er «untouchables». Norges internasjonale rolle er å peke på andres juks. Da passer det ikke med narrativet å ha rot i egne rekker. Det skulle gå helt til januar 2013 før skøytelegen Jim Stray-Gundersen ga et intervju om bloddoping i skøytesporten på 90-tallet som ikke matematisk går opp uten å implisere norske utøvere. 

Vi aner konturene av et annet norsk tabu i reaksjonene på Stein Erik Hagens behandlingsvalg for sin prostatakreft. Hagen valgte å bruke noen av pengene sine på å kjøpe behandling på sykehuset John Hopkins i USA. Det kunne vi ikke ha på oss. Norsk helsevesen er best i verden! (Never mind at verdens beste land å bo i ligger på syttendeplass i forventet levealder og stadig faller på rankingen ettersom innbyggere i andre land går forbi oss i levealder).

Fra Radiumhospitalet var beskjeden i Dagbladet at Hagen «skremmer unødig» ved å påpeke de to ugjendrivelige faktum at behandlingen på verdens beste sykehus ligger flere rundetider enn doping kan kjøpe foran hva han kunne fått på Ullevål og at norsk behandlingsdødelighet er høy.

Til Dagens Medisin ga overlege og leder for referansegruppen for Nasjonalt kvalitetsregister Erik Skaaheim Haug uttrykk for sentimentet da han med bred penn slo fast at «det er etisk betenkelig å skape ubegrunnet bekymring om kvaliteten på norsk prostatakreftomsorg». Ikke bare er åpenbare kjennsgjerninger ubegrunnede, men bare det å peke på dem er faktisk etisk betenkelig. Svaret fra norsk helsevesen ble å igangsette en studie som viste at dødstallene for prostatakreft er svært usikre og derfor er helt umulige å sammenligne med andre land. Studien ble gjennomført av Skaaheim Haugs direkte underordnede ved sykehuset i Vestfold og baserte seg på opplysninger fra sykehusjournalene ved Skaaheim Haugs sykehus. Dødelighetsproblemstillingen ble så lagt bort.

Begge disse områdene har i seg mye av det samme som vi så i integrasjonspolitikken i Sverige. Vi er de mest moralsk høyverdige - vi jukser aldri. Vi tar oss best av de syke - vi er tross alt snillest. Et tredje område man kan ane de samme tabukonturene i Norge er på ruspolitikkens område. Om jeg føler at jeg har fått litt lite oppmerksomhet en dag sier jeg bare en av mine favorittsetninger: «Norge har Europas mest mislykkede narkotikapolitikk.»

Objektivt sett er utsagnet åpenbart riktig. Det finnes ikke noe land i Europa (med unntak av Estland hvor årsaksforklaringen ikke ligger i narkotikapolitikken, men i en marginalisert Russisk minoritet kollektivt på dop) som lar så mange dø av narkotikarelaterte årsaker. I Norge dør 70 personer per million innbyggere per år i aldersgruppen 15—64 pga narkotika. Det vil si ca litt over 230 dødsfall per år i snitt. Om vi hadde vært på gjennomsnittet av EU (16 døde per million innbyggere per år) ville vi hatt ca 50 dødsfall. 195 mennesker for mye dør altså årlig av overdose sammenlignet med gjennomsnittet.

Men det er verre. Vi dreper flest med vår politikk og trekker derfor snittet opp. Om vi i stedet sammenligner oss med de land som har skadeforebygging - og ikke straff og jaging av brukere som sin tilnærming - blir det dystert for oss. I Portugal som med stor suksess har avkriminalisert bruk av narkotika (og derfor når frem med helsehjelp og har klart å halvere antallet avhengige) er antallet døde tre. -3 - Ikke tre per million innbyggere, men totalt. Tre er en statistisk blipp. Ingen dør i Portugal. Alle våre overdosedøde døde unødvendig og på grunn av politikk.

Oppmerksomheten utsagnet gir er høy, men dessverre ikke på en veldig positiv måte. Jeg forbeholder setningen til de dager jeg tenker at all PR er god PR. Etter å ha gitt beskjed om at bare det å si dette «spytter på» dem som gjør en innsats i rusomsorgen, sender «feil signal» til ungdom ved å lefle med avkriminalisering av bruk som mulig politisk svar og sannsynligvis egentlig bare er et forsøk på «å skyve svake grupper foran seg i et forsøk å å liberalisere regelverket for ressurssterk ungdom på Oslo vest som vil ha sin joint i fred» (for the record er jeg hverken ungdom eller fra Oslo vest) tar mange til Google.

Der finner de overraskende nok ut at temperaturen er høyere på natten i Lisboa enn i Oslo og kommer akkurat som Nyhan og Reifler forutså tilbake styrket i sin tro på norsk politikks uskyldrene hvithet. Det er kulden som gjør at så mange dør i Norge må vite - ikke politikken. Konfrontert med at Portugals dødstall var vel så høye som Norges før de endret politikk og at det er kaldere i Helsinki enn i Oslo bytter de som oftest samtaletema.

Å peke på at forskningen uomtvistelig forteller oss at mange av de substanser vi både har valgt å forby og også kjører de reneste skremselskampanjer mot (som eksempelvis cannabis, MDMA, LSD, Psilocybin, ja til og med «skrekkdopet» GHB) ikke bare er litt men mye mindre farlig enn alkohol produserer de samme underholdende reaksjoner. Man kan ikke tillate seg kritikk mot en politikk som er basert på det moralsk høyverdige mål det er å redde folk fra rusens forbannelse. Selv ikke når vår redning medfører at dem vi prøver å hjelpe dør i en rate som tilsvarer tre Breivikmassakrer i året.

Det finnes nok en hel liste av slike tabuområder også i Norge. Vi kunne pekt på både internasjonal bistand, omsorgsindustrien, flere felter innenfor miljøpolitikken og også måten vår kollektivt fremforhandlede sammenpressede lønnsstruktur til tider står i veien for likestilling mellom kjønnene. Felles for dem er denne følelsen av at vi er høyverdige og at målet vi prøver å oppnå er godt. Påpekninger av at ting ikke virker eller at fakta ikke helt stemmer med terrenget er ikke bare faktaopplysninger eller synspunkter. Det er angrep på selve godheten.

Amerikaneren Zig Ziglar sa i sin tid at det første trinn i all problemløsning er å anerkjenne at problemet eksisterer. Det er en stund siden nyttår nå. Men gå tilbake og gi deg selv et lite nyttårsforsett likevel. Snakk med en utlending i år og be ham peke på hva han synes er trist - ja endog moralsk betenkelig - med Norge. Om du kjenner noe av det han sier som et slag i ansiktet, urettferdig, dårlig gjort og uforskammet. Da vet du at du har funnet et punkt hvor han har helt rett.

Som de sier i filmen: Break the taboo!