Godkent

Maskinell jevnhet.

CD: Joakim Berg og Kent er nå på et sted i karrieren hvor det strengt tatt hadde vært mer interessant om de laget en skikkelig møkkaplate, noe virkelig søplete, kjeppjagende indiekrimskrams, eller en skikkelig pompøs symfonisk hvitvasking av sin sound, heller enn å finjustere sin altfor velfungerende formel enda en gang.

Overrasker aldri

Misforstå meg rett, det er ikke et ønske om at Kent skal være dårlige, det er en tapt kamp åpenbart, men en påpekning av Kents nesten maskinelle jevnhet og medfølgende, tilsynelatende ufeilbarlighet. Selvsagt er det lett å hate Kent – ethvert band som kombinerer folkelig gjennomslagskraft med konsistens og kvalitet vil alltid framstå som blekere enn de faktisk er, og med mindre kredibilitet enn de egentlig fortjener, jamfør U2 og Coldplay.

Tilsvarende er det, og her må vi tilbake til møkkaplate-teorien, stadig vanskeligere å elske Kent for dem som ikke er hundreprosentfans, men som har fulgt dem med litt distanse. Lett å like, lett å anerkjenne, lett å respektere som Nordens største band, lett å hylle for deres nesten komiske evne til lage plater som i verste fall er en grei firer, i beste fall en sterk femmer, men vanskeligere å elske, nettopp fordi de aldri overrasker. Du vet alltid eksakt hvor du har dem. Litt mer synthpop og elektronisk sound enn sist? Eller var det litt mer gitarøs denne gangen? Er ikke så farlig, egentlig, det låter som Kent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forutsigbart

Kent blir, kanskje ufortjent, oppfattet som kjedelige og forutsigbare av nettopp disse grunnene. Du kan lett ta dem og Joakim Bergs patenterte, dunkle småby-/storbyangst for gitt, der de for tredje album på rad kjører sitt opprinnelige, gitartunge indierocksound gjennom Depeche Mode-kverna.

Med et kjølig, klinisk og utrolig effektivt resultat. Kent er skoleeksempelet på hvordan låter tilpasses sound og sound tilpasses låter slik at det hele får en voldsom definitet over seg – låter som «Ingenting» eller «Vid din sida» har ingen interesse av nytolkning, av kassegitarversjoner, av en The Knife-remiks eller annen form for omdefinering.

Kent-sangene er helt ferdige i det de entrer verden, og ingen ut over dem som eventuelt måtte ønske seg noe virkelig søplete indiekrimskrams ønsker å ha det på noen annen måte.

Dette er Kents store, store styrke og samtidig et evig ankepunkt mot dem: hvordan de i liten grad evner å utfordre seg selv, utover det å lage like bra plater hver eneste gang.

At en gitarist har sluttet i forkant av denne plata og at bandet nå er en kvartett forklarer kanskje den smule elektroniske dreiningen vi er vitne til på «Tillbaka til samtiden», men egentlig er det umulig å høre, det har ingenting å si, for Kent kunne og ville laget akkurat denne plata uansett. Fordi det er Kent.