Godt Bethalt

Et sted inne i «Comfort of Strangers» ligger det gjemt et riktig bra album.

CD: Først på spor fire, «Rectify», begynner «Comfort of Strangers» å ta form, det er taktskifter, plystring og alle gode ting. Fram til den låta stoler Orton og produsent Jim O\'Rourke i overkant på låtmaterialet, og på at piano, akustisk gitar, trommer, bass og sår kvinnevokal skal gjøre jobben alene. De tre første låtene spilles rett fram, uten krimskrams av noe slag, og det er et modig valg, om enn noe kjedelig. Men når O\'Rourke og Orton begynner å plystre, da skjer det ting, da åpner plata seg med ett.

Enkelt og pompøst

«Comfort of Strangers» er Ortons fjerde album, og de gamle elektronikataktene er helt borte. Det som ikke er borte, er en singer/songwriter som lett kombinerer det enkle og det pompøse, det florlette og det blytunge, som refrenget på «Conceived»: « Some of the time the future comes round to haunt me/some of the time the future comes round just to see/ that\'s all is as it should be/ oh it\'s there to remind me/that we\'ve got to wait and see» .Da snakker vi spor sju, og dette er ei plate der hjertet av plata er best: De midterste låtene står seg best, mens begynnelsen og slutten, der de fleste andre album setter inn støtet, sliter litt.

Egeninnsats

Dette er ei plate som ønsker seg lyttere som leser tekstene, og som setter pris på O\'Rourkes kvalitetsarbeid på gitar. Men det den også ønsker seg, er at den som tar den til seg, brenner ned en versjon med de ti beste av de fjorten sporene. For i midten av «Comfort of Strangers» ligger det ei enda bedre plate enn karakteren her tilsier.