Godt fiske - år etter år

I morgen legger fiskeriminister Ludvigsen frem en Stortingsmelding som blant annet redegjør for hvordan regjeringen mener den enkelte fisker og den enkelte fiskebåt skal kunne ha et driftsgrunnlag som gir aktivitet og lønnsomhet år etter år.

NORSK FISKERI- og havbruksnæring har et stort uforløst potensial i forhold til å øke sitt bidrag til norsk økonomi. Det gjelder videre utvikling av havbruk så vel på laksefisk som på nye lovende oppdrettsarter som torsk, og det kan skje gjennom en bedret forvaltning av de tradisjonelle fiskeressursene.

Utfordringene knyttet til utvikling er størst på havbruksområdet mens utfordringene knyttet til forvaltning er størst innenfor fiskeriene.

Jeg har rettet søkelyset spesielt mot de tradisjonelle fiskeriene. Målet er at fiskeripolitikken skal legge til rette for en nærings-sektor, i kjeden fra fiskebåten via fiskebruket til markedet, som:

For det første høster av naturressursen på en måte som sikrer ressursgrunnlaget år etter år.

For det andre har den nødvendige lønnsomheten som sikrer aktivitet år etter år.

BARE PÅ DEN måten kan fiskebåtene og foredlingsanleggene gi folk godt betalte og trygge arbeidsplasser, som sikrer sysselsetting år etter år.

Fordi fiskerinæringen fortsatt skal være en bærebjelke langs kysten vår, må vi legge til rette for lønnsomhet i alle ledd.

Det er en kjensgjerning at vi i dag har en fiskeflåte og en foredlingsindustri med en fangstkapasitet og en produksjonskapasitet som langt overskrider det tilgjengelige ressursgrunnlaget. Den teknologiske utviklingen har økt dette gapet år for år. Det har skjedd til tross for at antallet båter og landanlegg og antall fiskere og ansatte i foredlingsleddet synker. Antall fiskere har gått ned fra nesten 100000 i 1950 til nesten 19000 50 år seinere - samtidig som fangsten per fisker har økt tilsvarende. Fiskerinæringen skiller seg her ikke nevneverdig fra annen produksjon i Norge i denne perioden. Men det er en vesentlig forskjell vi må ha i mente, innenfor fisket kan vi ikke kompensere økt effektivitet med økt produksjon - ressursgrunnlaget, kvotene, er en begrensning.

NATURRESSURSENE, også fiskeressursene, er en nasjonal felleseiendom. Derfor er det myndighetenes plikt å sørge for at disse ressursene blir forvaltet og høstet på en måte som kan komme storsamfunnet til gode. Derfor har det vært nødvendig å begrense fisket gjennom kvoter. Etter hvert de siste 20 åra også gjennom å begrense deltagelsen i fisket. Først ble deltagelsen for de største båtene, trålere og ringnotsnurpere begrenset. Deretter fikk disse gruppene muligheten til å slå seg sammen - fjerne overflødige båter - og fiske mer på hver enkelt båt. Dette har bidratt til styrket lønnsomhet og sikre arbeidsplasser.

For vel ti år siden ble det også nødvendig å begrense deltagelsen for de mindre fiskebåtene - kystflåten. I dag er deltagelsen i alle de viktigste fiskeriene i Norge begrenset. Uten en slik begrensning ville fisket enten måtte vært regulert med så små kvoter at ingen kunne basere sin årsinntekt på fiske, eller fisket ville måtte blitt gjennomført som et «olympisk kappløp», der for eksempel torskekvoten ville vært oppfisket, og båtene lagt til kai, i februar.

ERFARINGEN FRA årets vinterfiske etter torsk illustrerer problematikken. Her har det dessverre vært nødvendig å stoppe fisket for de største kystbåtene allerede i mars, for å hindre overfiske av kvotene. Det har vært uaktuelt for meg å øke torskekvotene eller å overføre fisk fra de minste til de største kystbåtene, slik det fra enkelte hold er reist krav om.

Dersom kystflåten også i fremtiden skal kunne bidra til trygge arbeidsplasser og sysselsetting, så må også disse båtene få muligheten til å slå sammen fartøy slik at driftsgrunnlag, kvoter og inntekter kan økes. Mange fiskere har allerede, for å ha en god årsinntekt til seg og mannskap, kjøpt to eller flere båter, som de fisker på etter tur over året. Dette er etter min mening sløsing med knappe ressurser, og det reduserer lønnsomheten i næringen. Disse fiskerne ber om å få muligheten til å slå sammen kvotene fra flere båter på ett fartøy.

I morgen legger jeg frem en Stortingsmelding som redegjør for hvordan regjeringen mener dette bør gjennomføres. Samtidig som vi vil legge til rette for at den enkelte fisker og den enkelte fiskebåt skal kunne ha et driftsgrunnlag som gir aktivitet og lønnsomhet år etter år, opprettholder vi fokus på nødvendigheten av en god ressursforvaltning.

I DET LIGGER det flere forhold.

For det første at kvotene fastsettes innenfor akseptable sikkerhetsmarginer eller at det for sterkt nedfiskede bestander, som f.eks torsk i Nordsjøen, iverksettes gjenoppbyggingstiltak.

Dernest at fisket foregår i tråd med de regler og begrensninger som er fastsatt. Kontroll av aktiviteten er dessverre nødvendig. Jeg har det siste halvannet året arbeidet aktivt med holdningsspørsmål, med etikk - i samarbeid med næringens organisasjoner. Kontroller har imidlertid avdekket at her er det langt igjen. Grove overtredelser er avdekket. Ressurskriminalitet rammer hele næringen, det undergraver muligheten for en forvaltning som kan sikre inntektsgrunnlaget til fiskerne, og det undergraver norsk sjømats renommé i de viktigste markedene våre. I sum vil dette undergrave vårt hovedmål, at næringen skal øke sitt bidrag til norsk økonomi.

Jeg akter fortsatt å arbeide langs disse to aksene: Fortsatt oppmerksomhet på næringsutøvernes ansvar for egen næring og så lenge det er nødvendig, fokus på en styrket og mer målrettet kontrollvirksomhet.

JEG HAR TRO på en stor framtid for norsk fiskeri- og havbruks-næring. Vi arbeider kontinuerlig på mange områder for å tilrettelegge for vekst, for stabilitet, for lønnsomhet og for å opprett-holde næringens betydning for sysselsetting og bosetting i kyst-Norge. Da må vi bedre muligheter for lønnsomhet i kystflåten med fortsatt fokus på god ressurs-forvaltning og kontroll.