Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Godt Kielland-portrett

Einar O. Risa har skrevet en innlevd og skjønnlitterært farget beretning om Kiellands hjemkomst til fødebyen.

I året 1887 bor Alexander Kielland i Cernay i Frankrike mens han skriver på romanen «Sankt Hans Fest», en tendensroman med skarp brodd mot predikanten og presten Lars Oftedal og alt hans vesen. Lite aner Kielland at det går mot slutten av hans forfatterskap og at han alt er en kunstner som er i ferd med å miste sin energi og skapende evne. Dikteren, med sin elegante og spisse florettpenn, lider av pengesorger og plages av bekymring for sine to sønner som går på skole i Kristiania. Men han fatter håp om en romsligere tilværelse da hans stemor dør, og det etter en del gjenvordigheter ordner seg slik at han kan flytte tilbake til Stavanger, og inn i det kiellandske hus Ledaal ved Bredevannet med sin familie.

Mistro

Gjensynet skulle bli en formidabel nedtur for den 38 år gamle dikteren. For det første ble hans roman slett ikke den suksess han hadde drømt om, verken økonomisk eller litterært. For det andre blir den sky, innesluttede og usikre Kielland - en side ved ham som Einar O. Risa tegner med stor forståelse - så å si øyeblikkelig fanget av sin egen angst. Kielland føler seg «hadet av de mange onde og lumske Mennesker i Stavanger». «Stillere kunde der neppe være omkring den opriktige gamle Inkvisition,» skriver han. Slik følte han mistroen, fiendtligheten og motviljen i sin fødeby, han har en kjensle av å være en rød klut mellom kalkede graver. Det ga ingen gode vilkår for en lykkelig tilbakekomst.

Likevel begir han seg trøstig hjembyen i vold og mener han skal manøvrere seg ut av sine økonomiske fortredeligheter som redaktør av Stavanger Avis, et blad som den aristokratiske radikaler faktisk greide å gjøre økonomisk lønnsomt og journalistisk spenstig. Men både avisarbeidet og eierne trettet ham ut, og foretakendet ble slett ikke det levebrød han forventet seg. Etter en lang Middelhavs-reise, som gjorde ham både syk og fet, søkte han til familiens og vennenes forbløffelse stillingen som borgermester i byen. Etter bitter motstand fra mange bysbarn fikk han stillingen, men vansmektet i det åndelige dødvann som byen fortsatte å være i, og tapte helt sin dikteriske kraft. Riktignok greide han å utgi romanen «Jacob», men hadde så ikke mer å yte.

Angst

Deretter kommer nye pengesorger, for Kielland kan slett ikke leve av lønna som borgermester. Dessuten blir han syk, må på sykehus, blir overmannet av angst og matthet, og møter midt i denne traumatiske tida bysbarnet Lars Hertervig. De var begge kunstnere som Stavanger by ikke kunne gi livsvilkår.

Einar O. Risas bok er en fin kavalkade over Kiellands stavangerår og gir et godt åndshistorisk tverrsnitt av det pulserende og mangfoldige 90-årenes Norge Kielland kom i kontakt med.

Forfatterens teknikk går ut på å presentere en rekke tablåer som avdekker tidas puls, men tidvis gir et noe oppramsende og leksikalsk inntrykk. Lest i sammenheng gir de imidlertid et intimt og troverdig gløtt inn i et sinn i oppløsning og aldring, og beriker så absolutt vår forståelse av mennesket Alexander Kielland. Som tekststykke kan også Risas bok leses som et stykke impresjonistisk filigransarbeid. I så måte overskrider den sjangergrensene, og kan bidra til å berike den biografiske teknikken eller i alle fall til å inspirere den.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media