Godt Lynne

I morgen har den prisbelønte filmen «Rottefangeren» Norgespremiere. Regissøren, Lynne Ramsay (31) fra Glasgow, har tidligere laget tre bejublede kortfilmer.

BAKGRUNNEN FOR AT JEG sitter her nå, på taket til Grand Hotell i Oslo, med et glass appelsinjuice og en liten skotsk regissør foran meg, er at jeg så førpremieren på en film her om dagen. Filmen heter «Rottefangeren», den handler om en liten gutt med store ører, den gjorde uutslettelig inntrykk på meg og alle de andre i salen. Gutten heter James og bor i Glasgow, året er 1973, og kompisen til gutten drukner i en kanal. James tror kanskje at det er hans feil at kompisen døde, og så møter han ei jente, og en annen kompis sender ei mus til månen i ballong. Men nå skal jeg ikke fortelle mer.

- TUSEN TAKK FOR en fin filmopplevelse. Og gratulerer med all heder og ære.

- Tusen takk, sier Lynne Ramsay.

Hun var ute på byen i natt, hun må ha på seg solbriller, lyset er så altfor skarpt her på taket. Hun vil gjerne ha kaffe. Sigaretter. Og en vaffel. En varm vaffel med jordbærsyltetøy.

- Hvordan kan jeg bli regissør?

- Vil du bli regissør?

- Alle vil vel det.

- Det er bare én ting som gjelder hvis du vil bli regissør: Gå ut og film. Det handler om å ha én god idé. Det er alt du trenger, egentlig. Og så må du tro på ideen din, for det tar lang tid å gjennomføre selv det minste, lille filmprosjekt. Glem alt det tekniske maset. Hvis du har en god historie å fortelle, vil ikke publikum bry seg om det tekniske. De vil bry seg om filmen din.

- Hva trenger jeg av utstyr?

- Du trenger et kamera. Og kameraene blir jo bare bedre og bedre. For ikke å snakke om at de blir billigere og billigere. Små, digitale kameraer kan lage utrolige filmer.
- Når bestemte du deg for å bli regissør?

- Jeg tenkte ikke på at jeg skulle bli regissør før jeg begynte på National Film School i London. Og da jeg begynte der, gikk jeg først på filmfotograflinja. Jeg var nok den verste eleven på filmfotograflinja noensinne. Jeg er liten, kameraet er stort. Jeg klarte nesten ikke å holde det. Og så hadde jeg jo egentlig ikke peiling på hvordan man lager film. Men jeg var interessert. Jeg var veldig interessert. For jeg har alltid likt filmens evne til å skape følelser.

- Trenger jeg filmskole?
Lynne ler og røyker og sier at ingen, absolutt ingen, trenger filmskole. Hun sier at det er greit å lære noen tekniske knep, at det selvfølgelig gjør det lettere å lage film når man kan noen tekniske grep, men utover det vil hun ikke anbefale filmskole i det hele tatt. - Min filmskole fant jeg utenfor National Film School. Det er utenfor filmskolen du lærer å fortelle historier.

LYNNE RAMSAY HAR BESØKT Kortfilmfestivalen i Grimstad. Det er derfor hun er her nå. I Grimstad så hun Karius og Baktus på utekino. Det synes hun var som å gå inn i filmen «Cinema Paradiso».

- Jeg elsker italienske filmer. Først forsto jeg ingenting av Fellini, men nå forstår jeg at han var en fantastisk regissør. Han maktet å få med drama, komedie, smerte og glede i en og samme film.

- Hva synes du om din egen film?

- Det er vanskelig å uttale seg om det. «Rottefangeren» har på en måte blitt babyen min. Jeg er selvfølgelig fornøyd med babyen min.

- Er «Rottefangeren» en trist film?

- Den er nok det. Barndommen er en tøff tid. Folk ser ut til å glemme det, men slik er det. Samtidig er barn mindre kyniske enn oss voksne. Barn er ikke så opptatt av å dømme hverandre.

- Det handler mye om barn i kortfilmene dine, også. Hvorfor barn?

- Jeg er fascinert av den perioden i livet hvor personligheten din ikke er helt definert. Jeg liker overganger: Overgangen fra barndom til pubertet, overgangen fra pubertet til voksenverden. Og så er jeg interessert i å se på voksenverdenen fra barnas ståsted. Det er mye mer spennende enn at vi voksne ser på hverandre.

Lynne fyrer opp en sigarett til. Hun tar et lite trekk, hoster en lang stund, sier «sorry, smoking, drinking, unhealthyness».

- Når vet man at en film er ferdig, egentlig?

Lynne tar av seg solbrillene. Hun legger solbrillene ved siden av vaffelen. Hun tenker seg om.

- Jeg tror jeg må si noe som Woody Allen har sagt. Han har sagt at en film aldri blir ferdig. Den blir bare forlatt.

VINNER: Lynne Ramsay viser stolt frem sin Cannes-pris.Foto: SCANPIX