Godt, men ikke rått nok

Ingvar Ambjørnsens novellesamling «Delvis til stede» handler om menn som stilles overfor sin grunnleggende ensomhet.

Den første novellen, «Venterommet», begynner med et tog som stopper utenom stasjonene. Novellens hovedperson forlater så sin kones varme skjød i kupeen, og begir seg ut i den iskalde påskenatta for å se hva som skjer. «Jeg skulle ikke være her, jeg forsto jo det. Men nå var jeg her likevel.»

Avstand

Vi kan si at alle novellene i «Delvis til stede» handler om menn som møter på slike «stopp utenfor kjøreplanen» i livet.

Ureglementerte hendelser stiller hovedpersonene overfor noe som de ikke helt klarer å forholde seg til, noe uoverkommelig som vipper dem ut av verden - ut av tryggheten, lyset og varmen - og inn i mørket og ensomheten. En enkemann finner leiligheten sin endevendt av innbruddstyver og søker tilhold i et falleferdig og forlatt hus. En hederlig mann anklages for et nedrig lite tyveri. En bror, hans søster og søsterens seks år gamle sønn tar inn på et hotell på fjellet for å nyte hotellivets gleder, samtidig som en basehopper sitter fast i fjellveggen rett utenfor restaurantvinduet.

Plutselig befinner disse mennene seg et helt annet sted enn forventet, hvor de også ser helt andre ting enn vanlig, ting som til vanlig ligger i blindsonen. Og det forblir uavklart hvor de aller helst vil være, i mørket og ensomheten eller i lyset og fellesskapet.

Ambjørnsen hengir seg til typisk novelletematikk i denne samlingen: den grunnleggende ensomheten og den uoverkommelige avstanden mellom mennesker. Novellene undersøker grenseområdene hvor tryggheten trues av skumle, svarte flekker av alt det man ikke vet: løgner, glemsel og bevisstløshet. Men det finnes også små lysglimt av tilstedeværelse og kontakt i denne samlingen: litt barnslig glede over et snøfall eller en vennlig håndsrekning fra et annet menneske.

Ikke vondt nok

«Delvis til stede» er en velkomponert samling. Novellene bindes sammen med felles motiver og bilder, noe som skaper spenning og rom i og mellom tekstene. Språket er stillferdig og direkte, med noen heftige bilder innimellom, en var følsomhet og Ambjørnsens særegne lille ironiske sting.

Ambjørnsens bok er en god novellesamling som er vel verdt å lese, og som nok ikke vil skuffe den trofaste Ambjørnsen-leser. Men den kresne leser vil nok synes at det mangler noe.

Ambjørnsen evner å velge ut spennende situasjoner. Men potensialet i disse situasjonene er ikke alltid helt utnyttet. Jeg savner en råskap i disse novellene (noe jeg for øvrig også synes manglet i Ambjørnsens forrige bok, «Dukken i taket», 2001). Det er mye ulykker, skader, overgrep og død i disse novellene, men det gjør likevel ikke vondt nok, jeg savner like fullt en større sårhet og smerte her. Ambjørnsen forsøker å få til noe rått, en slik råskap som vi finner hos de fremste novellekunstnerne, og han er tidvis i nærheten av det, men får det ikke helt til. Jeg tror årsaken ligger i at Ambjørnsens ulike grep blir for synlige i disse novellene, de er ikke alltid fullstendig integrert i novellene, men virker litt konstruert og uttenkt.