Godt nytt fra westernfronten

Solid nyinnspilling av klassisk western.

Film: «Ville vesten er ikke som før», sang Arne Bendiksen en gang på sekstitallet. Når det gjelder «3:10 til Yuma» er det med glede å melde at Bendiksens påstand ikke holder vann. For i James Mangolds nyinnspilling av den femti år gamle westernklassikeren med samme navn, er ting der langt mot vest som de alltid har vært. Der er menn mannfolk, kveget er nervøst og jernbanebaronene skruppelløse drittsekker. Man skyter først og spør etterpå. Likevel klarer regissør Mangold, godt hjulpet av et knippe skuespillere i toppform, å gi dette dybde, troverdighet og høy underholdningsverdi.

Desperat

Historien er enkel. Når den blodtørstige og notoriske kjeltringen Ben Wade (Russell Crowe) blir arrestert i en liten by, tilbyr en eiegod og moralsk farmer (Christian Bale) seg til jobben å få ham på 3:10-toget til fengselsbyen Yuma. Mot betaling, selvsagt. Farmeren befinner seg i en desperat situasjon, hvis han ikke straks betaler tilbake gjelden til den lokale kaksen, kan han og familien bare pakke sammen og reise til nærmeste fattighus.

Enkel historie, men samtidig drivende spennende, både på et ytre og indre plan. Veien til jernbanestasjonen går gjennom et område befolket av apacher, som forståelig nok er ganske forbanna etter å ha blitt forsøkt fordrevet. Skurken Wade jobbet ikke alene, gjengen hans er bevæpnet til tennene og hele tiden bare noen hestehoder bak. Wade sjøl er heller slett ikke hjelpeløs, selv om han har håndjern på.

Storslått

Enda mer spennende, og det som hever dette fra god tidtrøyte til suveren underholdning, er spenningen som foregår på det indre plan. Wade er utvilsom en sosiopat, sympatisk og sjarmerende som slike ofte er, for i neste øyeblikk å kjøre kniven i magen på den som måtte befinne seg nærmest. Forholdet mellom ham og farmeren blir etter hvert ganske komplekst. De liker, ja kanskje til og med beundrer hverandre, og ser begge i sin nemesis også gjenkjennelige glimt av seg sjøl. Det kreves godt skuespillerhåndverk for å få dette til overflaten, noe både Christian Bale og Russell Crowe byr på rikelige mengder av.

Det er forresten også veldig deilig å se skuespillere som slipper å konkurrere mot digitale effekter, eller som beveger seg i et dataskapt landskap.

Store deler av «3:10 til Yuma» er spilt inn i storslått ørkenlandskap i New Mexico, noe som får en til å tenke på westernfilmens gullalder. Den er kanskje gammeldags i så måte – og bra er det.

Ikke et vondt ord om 70-tallets revisjonistiske westernfilmer, ei heller om Clint Eastwoods glimrende fornyelser av sjangeren de siste åra. Men samtidig er det en nytelse å se en gjennomført, spennende historie fortalt rett fram uten noen form for fikse innfall, artige sidespor eller kul ironi.

«3:10 til Yuma» er kanskje ingen klassiker, men hva gjør vel det, så lenge den er så godt laget?