Godt nyttår, Josef

Jula er en deilig, velsignet tid. Folk får si hva de vil.

Folk kan skråle om farefull kjøpefest. De kan klage over stress og mas og ekle kjøpesentre. Julepynten er vulgær i sin overflod, sies det, og ungene hisser på seg feber i oppskrudd venten på Coca-Colanissen. Kirka klager over sekularisering av sin viktigste høytid (som jeg for øvrig i min religiøse ignoranse trodde var påsken), og stenger hundrevis av toppluekledde unger ute. På grunn av den røde lua og kanskje noen påmalte, flammende kinn! Politikerne maner til moderasjon, og nedsetter kommisjoner som skal gjøre oss til bedre og snillere mennesker. Samtidig som nøyaktig de samme politikerne støter anslagsvis trehundretusen nordmenn ut i kulda, fordi de hevder sin selvfølgelige rett til å bli ansett som hele mennesker. Foreldre over det ganske land flyr fra julebord til julebord og klager over hvor slitne de er når julaften endelig er der, og ungene krever sitt.

Men jula er nå likevel en velsignet tid.

  • For min del har jeg tenkt en god del på Josef.
  • Men hvorfor hører vi da så lite til Jesu pappa? Josef framstår bare som en grå skygge; ham ingen av ungene vil være i julespillet. Han sier jo ingenting, den mannen. Ingen replikker; han er så usynlig. Litt trist, liksom; trofast og snill, men trist. Gråskjegget er han også, der han står i bakgrunnen i julekrybbene og på alle reproduksjonene av gamle malerier som vi sender rundt til forlengst glemte venner med påtrykt ønske om en god jul. Hvis den hellige Josef av Jorden - som Inger Hagerup så vakkert kalte ham - i det hele tatt er til stede. Det stråler glorier fra det lille barnet, og fra hans jomfruelige mor. Og alle i klassen vil være de hellige tre konger, de med gull, røkelse og myrra i pene skrin, selv om ingen vet hva myrra egentlig er. Ja, selv de anonyme hyrdene på marken står høyere i kurs enn Josef, innhyllet i hvite, avlagte lakener som de skal være.
  • En myk vinterformiddag på nesten 70 grader nord, innhyllet i et sakralt mørke som velter seg over jorden på disse kanter, på disse tider, kan man skimte Josef. Hvis man gidder å se etter. Romjula, dette vidunderlige, hendelsesløse vakuum mellom julaften og et nytt, skremmende år, gir anledning til å synke ned i en god stol og lese historien om hva som skjedde den gangen for så veldig, veldig lenge siden.
  • Han som prøver så godt han kan, være det seg i tro på Gud eller menneskene, han slipper ikke til. Ikke hvis han er av det tausere slaget. Det lavmælte, grå og ettertenksomme er avleggs. Som det alltid har vært. I dag, som gjennom hele historien, er det det larmende, det utfordrende, det freidige, det spektakulære, det ødeleggende som slår. Ofte handler det om noen som har gjort et eller annet galt, må vite. Det behøver ikke være så veldig galt, bare det gir grunnlag for den første stein, slik at den formidable, ødeleggende skuren kan følge etter. Det lille, gloriebehengte barnet sa da han ble stor, ganske sikkert med sin pappas velsignelse: «Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første sten...». I dag er realiteten en helt annen: Den som kaster den første stein, vinner...
  • I dag skal man helst ha notatblokk og skarpspisset penn. Eller nesten moteriktige klær og en kjeft full av edder og galle. Eller en overvurdert tittel man kan skyve foran sine skråsikre meninger; meninger som ikke er noe annet enn politikk pakket inn i en ubetydelig professoral liksom-tyngde. Eller man kan ha en politisk posisjon der man aldri noen gang trenger å ta ansvar for noe, og derved kan skjelle ut hvem som helst og hva som helst med avisenes glefsende og glisende gohjelp.
  • Jeg legger fra meg Den Hellige Bok, og reiser hjem fra juleferie for å ta fatt på et nytt år som i hvert fall bærer i seg et slags håp om bedre tider. Så rydder jeg i avisarkivet mitt og blir grepet av den uhyggelige, klamme kloa som tar meg ved hver eneste tilbakelagte juleferie; den kanskje bitreste erfaringen av alle: Jeg glemmer dette i neste uke.
  • Så setter jeg - uten helt å vite hvorfor - på en plate med Odd Børretzen. Lenge blir jeg stående på gulvet, fjetret, forundret, jeg har da hørt dette mange ganger tidligere. Men...
  • Min nyttårshilsen går til alle de usynlige og den ene så vidunderlig hørbare Josef. Eia hadde dere en oppskrift å by på!

Den mannen må ha vært utrolig snill. På alle vis, både relativt og objektivt. Da Maria viste seg å være gravid - og det var jo som kjent definitivt ikke med Josef, til tross for det nært forestående giftemål dem imellom - hadde han ifølge Matteus tenkt å skille seg fra henne i stillhet. Han ville nemlig ikke bringe skam over henne. Mer skam, burde man vel si, ettersom det under enhver omstendighet ikke kan ha vært særlig lett å hevde at man hadde blitt gravid sånn helt uten videre. Uten noen som helst form for egeninnsats. Josef kom i ettertid på enda bedre tanker, godt hjulpet av en engel som trådte fram i en drøm og forsikret om at det var Gud som hadde vært hos Maria, og ikke en eller annen rakker fra nabolaget. Men hvis man er av den oppfatning at akkurat den delen av historien er en etterfølgende forskjønnelse, kan man ikke annet enn å være imponert. Over Josef. Den snille, gode, uegennyttige mannen. Han tok seg av Jesus som sin egen. Av en svært teologisk og like underholdende avisdebatt for ikke så veldig lenge siden, forsto jeg det slik at Jesus kanskje hadde søsken. En hel bråte, var det en teologiprofessor som påstod. Likevel er det ingenting som tyder på at Jesus ble stefaderlig behandlet. Snarere tvert imot.

Og mens man leser, slår det en at ingenting er forandret. Ingenting har skjedd på de ettusennihundreogsjuognitti åra. Josefene rundt oss syns fortsatt ikke. Du ser dem sjelden. Du leser enda sjeldnere om dem i avisene. Av og til dukker han i en eller annen skikkelse opp i en bok, men da helst i én som ikke blir lest.

Være-snill-leken er over. Det slår meg som alltid: Jula er en deilig tid fordi man tar seg fri fra ondskapen. Man er ikke sjalu. Man er ikke hevngjerrig. Man forsøker å være overbærende, forståelsesfull, raus. Man tar ferie fra alt som gjør en til et dårlig menneske, og vips! - som ved et Guds under: Man føler seg så mye bedre. Den lille stønna det varer.

Jeg hører Josef! Jeg lytter til den ettertenksomme, snille, lavmælte mannen, han som ikke hevder å vite så mye, men som likevel skjønner alt. Og jeg slås av en forundring større enn noen annen: Han høres! Han sees! Denne mannen er populær!

Kanskje verden ikke er så ille likevel. Kanskje 1998 kan bli et år det går an å leve i.

Jula er i sannhet en velsignet tid.

Så lenge den varer.