Godt og krevende

Man lukkes ikke gratis inn i Torild Wardenærs poetiske rom. Som leser skal man anstrenge seg for å følge med i hennes dristige språklige manøvrer og overraskende billedkombinasjoner. Men det er bryet verdt.

Den krevende formen setter tanker i sving, lukker øynene våre opp for andre sammenhenger enn dagligdagens, peker ut veier å gå som fører hen til andre steder enn dit vi fra først av forventet å komme. Hun er ingen utpreget følsom lyriker. Selv når det er følelsesladde stemninger hun lodder, holder hun et lokk over de emosjonelle kildene. «Jeg stoler på hjernen», heter det i diktet «Blant alt som våker», «at den dirigerer kjemien som alltid er på ferde med sitt sus og sitt søtladne miks». Hjernen kan holde det verste i språket på avstand, heter det videre, dens uforferdede agenter skyter treffsikkert og smugler kaldblodig inn det som måtte mangle.

Klarsyn

Men selv om hun skriver med hjernen, er det ikke hjernegymnastikk hun bedriver, ingen intellektuell lek med ord for ordlekens egen skyld. Et dypt alvor preger diktene; de er skrevet på liv og død, og de handler om det. Tanken på døden er nærværende i mange. I et av dem tales det om at «denne dødsforvirring i levende live har ingen kur» («Exit»), i et annet om at «proletaren Død fotfølger meg» («Framstøt fra proletariatet»), i et tredje om at vi er «en ansamling kjemiske substanser, udetonerte, ventende på dødens bluss» («Figurativt»), i et fjerde om at «døden sitter med makten, tilbyr antigaven, den uakseptable, den som skaper gjeld» («Gavetid»), og i det aller siste diktet («vi velter dybdemåleren») om at «døden venter på ny og på ny».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hos Wardenær virker imidlertid ikke dødsbevisstheten lammende. Isteden gir den klarsyn. Dikt-jeget står stadig opp fra den død som sinnet hennes senkes ned i, og «alt fortoner seg bare klarere: vårt mørkerøde indre, den påståtte atmosfæren, ukjente språk som lodder sine ord mot sandbunner, mot våre fint siselerte hjerter. «Slike forunderlige overganger og koblinger finnes det mange av. I diktet «fuge» velter «lys, troperegn, tarmer» ut, og «sommerens skjørlevnet flekker til den fargeløse vinteren» når «november dirkes opp». Ord og bilder som tilsynelatende intet har med hverandre å gjøre, stilles uformidlet ved siden av hverandre. Til dette bildet hører også dikterens forkjærlighet for antiteser og selvmotsigende utsagn - 'oxymoron' av typen «tordnende ømt». Karakterisk for uttrykksmåten er også de mange besjelings- og personifikasjonsmetaforene som gjerne inngår i disse antitetiske uttrykkene.

Tørr

Men Wardenær kan også være direkte og konkret. En tørr humor kommer da gjerne til uttrykk, f.eks. i «Interiør II» der hun maner fram bildet av presten ved skrivebordet som sitter og tenker på kalkunkjøtt (!): «Han tenker på sjøstjerner, terylenskjorter og på barna sine, men mest av alt på kalkunkjøtt». Men også dette og andre dikt der hun taler konkret, er preget av brå overganger. Det originale i Wardenærs poesispråk beror kanskje nettopp på denne særlige vekslingen mellom det deskriptive og det metaforiske, det realistiske og det fantastiske, det enkle og det dunkle. I diktet «Fra manesjen» karakteriserer dikt-jeget denne metoden på indirekte vis selv: «Jeg sier jeg må stå opp og gjøre noe nyttig, samle brensel for eksempel, men jeg blir liggende og fortsetter med å tale enkelt, se dobbelt.»

«Døgndrift» er Wardenærs fjerde samling. Den består av 44 dikt. Ikke alle virker like forløste. De lukker seg om seg selv og ruger over sine egne gåter. Men det er mye godt her - atskillig mer enn i en gjennomsnittlig norsk diktbok. Det har vært delte oppfatninger om Wardenærs lyrikk. Jeg hører til dem som regner med henne blant de mest spennende lyrikkdebutantene på 90-tallet. Årets diktsamling har ytterligere styrket min oppfatning.