Godt om glemsel

Gaute Heivoll skriver sikkert og respektfullt om et av krigens glemte ofre.

BOK: «Glemselen arbeider for oss alle - både for de levende og for dem som er døde».

Ordene rammer inn Gaute Heivolls nye bok «Himmelarkivet» der forfatteren har tatt utgangspunkt i en faktisk historie fra andre verdenskrig, men samtidig understreker at resultatet først og fremst er en roman.

Dokumentarromanen er et interessant tilskudd til et allerede imponerende omfattende forfatterskap: Den produktive Heivoll, som er født i 1978, debuterte med korttekstsamlingen «Liten dansende gutt» i 2002, og har siden den gang utgitt tre romaner, en diktsamling, en barnebok og fjorårets anbefalelsesverdige novellesamling «Doktor Gordeau og andre noveller».

«Psykisk mørke»

Den sterke historien som satte i gang arbeidet med «Himmelarkivet», er Louis Hogganviks. «Som følge av den groteske behandlingen gled Hogganvik inn i et psykisk mørke. I ren desperasjon spiste han det ene hjørnet av madrassen. Bitene ble stappet så langt ned i halsen at han ble kvalt.».

Da Heivoll for fem år siden kom over disse tre setningene i ei bok om Gestapos hovedkvarter i Kristiansand under krigen, Arkivet, fattet han interesse for hvem mannen var som etter ni dagers fangenskap og tortur i januar 1945 begikk selvmord på cella. «Han ble arrestert som frisk og sunn mann. Få dager seinere var han et menneskelig vrak», skriver Heivoll. Årsaken til arrestasjonen var trolig rykter om at Hogganvik fordervet ungdommen med sine uttalte kommunistsympatier.

«Himmelarkivet» handler nesten like mye om tilblivelsen av boka, og problemene knyttet til å fortelle historier som på flere måter tilhører andre, som om Hogganvik selv. At det historiske materialet tilsynelatende var minimalt, ble etter hvert et mindre problem enn de menneskelige utfordringene bokas «jeg»-person, som ligger så tett på Heivoll selv at skillet forfatter/forteller i dette tilfellet er nesten meningsløst, støtte på: «Jeg har rotet i ei fortid som ikke er min.»

Minner

Godt om glemsel

Møtene med Hogganviks etterkommere - særlig med datteren hans - setter i gang en prosess der forfatteren begynner å reflektere over sin egen familiehistorie: Forholdet til faren og besteforeldrene, som alle er borte, men samtidig til kjæresten sin og sønnen som kommer til verden mens Heivoll sliter med å fortelle Hogganviks historie.

Forfatteren veksler effektfullt mellom kapitler som handler om arbeidsprosessen med å avdekke Hogganviks historie og tankene det vekker i ham - kapitler som i stor grad later til å ligge temmelig tett på «virkeligheten» - og kapitler der fiksjonen er tydeligere.

Men i «fiksjonskapitlene» har Heivoll valgt å konsentrere seg om hun som ble igjen med sorgen og de vanskelige minnene, kona Theodora, istedenfor Hogganvik direkte. Det er et valg som understreker romanens hovedproblematikk: Minnene, glemselen og forskjellen på historisk og «personlig» tid.

I dvelende avsnitt der tida er uklar og flytende, levendegjøres Theodora, som stadig venter på å høre de velkjente skrittene til mannen sin i trappa igjen, men samtidig har et mer motsetningsfylt forhold til fortida enn man umiddelbart kan få inntrykk av. I sin tematisering av dem som ble igjen, minner Heivoll dessuten om at også bødlene har slektninger og etterkommere som er glad i dem og uten skyld.

Velkjent

Heivolls forsøk på å fortelle historien om et helt ukjent menneske som krigen fikk fatale konsekvenser for, sender tankene til Espen Søbyes mesterlige - men med sin strengt dokumentariske tilnærming samtidig ganske ulike - «Kathe, alltid vært i Norge» (2003). Selv om interessen for bøker om andre verdenskrig tilsynelatende er enorm, kan man innvende at Heivoll i så måte går velkjente veier med «Himmelarkivet», og at også temaene som peker utover denne konkrete historien - historie, minner og glemsel - nok er blitt behandlet både rikere og intellektuelt mer utfordrende en rekke ganger tidligere.

Men for meg blir slike innvendinger i dette tilfellet ikke så avgjørende:

«Himmelarkivet» er blitt en stillfaren liten roman som gjør inntrykk, ei bok preget av respekt både for historiens kompleksitet og betydning generelt og for Hogganvik og familien hans spesielt. Samtidig er teksten Theodora og Louis’ kjærlighetshistorie. Temaet er alvorlig - liv og død _ og det er også ei utpreget alvorlig bok, nå og da nesten høytidelig. Men først og fremst er det en tankefull og fint fortalt roman som, ved siden av å være viktig lokalhistorie på Sørlandet, levendegjør en smertefull beretning det er umulig å ikke bli berørt av.

FINT FORTALT: Gaute Heivoll har skrevet en inntrykksfull, stillfaren liten roman preget av respekt for historiens kompleksitet.
FINT FORTALT: Gaute Heivoll har skrevet en inntrykksfull, stillfaren liten roman preget av respekt for historiens kompleksitet. Vis mer