Godt om Kina

Erling Borgen er en TV-reporter som trives best i journalistikkens øvre temperaturer. Intensitet, indignasjon og patos, framført i korte, dirrende formater, er hans varemerke på skjermen.

Men nå foreligger også en lang bok om hans to første år som NRK-korrespondent i Kina. En slik tekst krever en helt annen stemme. Borgen har den også, viser det seg: Han har tålmodighet og stiløkonomi til å formidle scener i levende montasjer og sterke farger, og føye dem sammen i tydelige mønstre. Øyenvitneskildringen av det frambrytende, kapitalistiske Kina forteller om noe som hender foran hans eget blikk. Den gir derved et velkomment bidrag til norsk reportasjelitteratur. Som Aadel Brun Tschudi i sin tid fortalte norske radiolyttere om maoismens grunnleggelse på den kinesiske landsbygda, beretter Borgen nå om dens undergang i storbyene, der den kapitalistiske implosjonen feier over samfunnene som en prustende drage.

Tåpelig

Men Borgen har en del andre ærend også. Han vil vise hvor tåpelig Mao-dyrkelsen på den norske venstresiden i 1960- og 70-åra var. Dag Solstad og Tor Obrestad får sine dumheter sitert til overmål. Infantile agitatorer som Tron Øgrim og Pål Steigan trekkes flittig fram. Jeg synes likevel ikke at disse kapitlene finner sin helt riktige prosa. Det hjemlige knefallet for Mao kaller på en dypere, mer personlig behandling. Borgen speiler det rett nok i maoismens synderegistre. Han holder opp for oss de ufattelig mange millioner dødsofre for feilslått industri- og landbrukspolitikk, for kommunismens styre i det hele tatt, og siterer fra avsløringene fra Maos livlege. Det er uhyggelig at vår akademiske ungdom kunne forføres av alt dette, verre enda at de er kommet ut av det uten å avkreves antydning av oppgjør. Men også maoismen som historisk realitet krever et annet språk enn reporterens. Det blir noe anstrengt, ukomfortabelt over fortellermåten i disse partiene.

Tekstlig liv

Det er når Borgen forlater slike emner, legger til side lesefruktene og politikken, når han i stedet begynner å fortelle om det han selv har opplevd, at teksten får liv. Det er som om journalisten folder seg ut rent språklig og først oppnår troverdighet når han trer inn i den rollen han behersker: Å fortelle om det han ser. Du forstår at det som skildres her blir sett for første gang- akkurat slik reportasjen skal være, slik Thukydides grunnla den. Da blir den meningsfull, interessant.

Borgens interesse for kapitalistisk økonomi (jfr. tidligere reportasjer om shipping og Latin-Amerika) kommer ham til gode nå. Kinas transformasjon bærer alle de stygge trekk som denne produksjonsmåten har vist andre steder i verden. Men også fordelene- rikdommen, verdiskapningen. Skildringen av de nyrike kinesernes frydefulle eksesser og bunnløse smakløsheter gir et utrolig interessant tidsportrett. Og behandlingen av korrupsjonen i Kina får en til å forstå at det som foregår i Russland har sin forstørrede parallell her. Organisert kriminalitet følger visst kommunismens fall overalt. Skjønt følger: Den var jo selv en organisert kriminalitet- om enn med politisk begrunnelse. Kontinuiteten mellom den gamle og den nye lovløshet kan vise seg sterk, når vi får dette på mer avstand.

Betroelse

Erling Borgen slutter med en betroelse. Han forstår, sier han, egentlig mindre og mindre av Kina jo lenger han bor der. En befriende åpenhjertighet, som samtidig tydeliggjør summen av alt det leseren får være med på gjennom disse tre hundre sidene: Det er utrolig, det som hender, så forvirrende i sine dimensjoner, så motsigende i sine tendenser. Gudskjelov for journalisten, som tar oss med for å vise hva han selv har sett.