Godt om triste skjebner

Det handler om Laila. Hun er enke - mistet ektemannen og to døtre i en bilulykke for noen år tilbake.

Igjen sitter hun, ulykkelig, med et autistisk barn, den eneste som overlevde ulykken. Og en taus, innelukket sønn, som ikke har snakket til henne på lenge, utelukkende opptatt av et kamera og amatøropptak av familiens sørgelige hverdagsliv. Eller med andre ord: Livet byr henne på problemer på alle bauger og kanter.

På piller

Hun lever på piller for å holde seg gående. Hun er nokså venneløs - der finnes riktignok en slags venninne i periferien, som i og for seg har nok av egne problemer. Det gjør ikke saken bedre at hun plages ved tanken på de siste årenes samliv med mannen, da han ble fjernere og fjernere for henne.

I særlig pressede situasjoner - og gud skal vite at det er nok av dem - får hun en mistanke om at han selv var skyld i ulykken. Øya der de lever har en slags mannstradisjon som forutsetter at de alle er en slags selvlærte mekanikere, en fritidssyssel som er farlig for mange av dem.

Forblåst

Scenen er altså en forblåst øy i havgapet, der vinder sjelden aller aldri gir dem fred. Til gjengjeld er den vindfrie dagen en festlig anledning: Den store badmintondagen, der alle samles og slår fjærball - et av de forøvrig sjeldne eksempler på Aksel Selmers ironiske og poetiske talenter. Kanskje burde han ha utnyttet det litt oftere: Lailas versjon av Hverdags-Norge er et sørgelig kapittel.

Men Aksel Selmer er i stand til å gi det en slags almengyldighet. Han skriver så godt at leseren følger ham, også når han helst ville slippe.