Godt politiarbeid

Den stolte rocken.

KONSERT: TROMØY (Dagbladet): New York-bandet Interpol kom luskende som skamløse Joy Division-kopister på begynnelsen av tiåret, men hadde fordelen av å være i den svartkledde postpunkbrigadens fortropp. I dag står de igjen som et av de mest sentrale bandene i en sliten retrosjanger.

Det er noe stolt og monumentalt over gitarøset deres, de står for en kalkulert monotoni med en underliggende melodiøsitet som er verdt å jakte på. Paul Banks’ har cirka 70 prosent Ian Curtis i stemmen sin, og de har samtidig det episke, klangrike gitaranslaget som gjør at Interpols mørkemannrock til og med når ut til den gjengse U2-fan. Disse kvalitetene tyter fram, i eksplosive glimt og i lange, fine grooves. Men monotonien er også fiende like mye som venn, deres kjølige innadvendthet er ikke umiddelbart omsetningsbar i dagslys. Mange tolker nok deres litt mutte framtoning som humørløshet heller enn som innstudert cool, og det må en øldrikkende og sigarrøykende dverg på kongestol ute i publikum for å framkalle smilet hos Paul Banks mot slutten. Det blir litt for mye nytt materiale fra tredjeplata «Our Love To Admire» som kommer til uka, og generelt en noe for flat spenningskurve til at det kan bli en riktig magisk stund. Men samlet sett er det, som det vel heter, et stykke godt politiarbeid.

STAUTE KARER: Interpol med vokalist Paul Banks og gitarist Daniel Kessler i spissen. Foto: LARS EIVIND BONES
STAUTE KARER: Interpol med vokalist Paul Banks og gitarist Daniel Kessler i spissen. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer