KOMMUNIKASJON OG SÅNT: Are Kalvø og Espen Beranek Holm har kalt sitt sommershow «Are Kalvø & Espen Beranek Holm». Underveis viser de igjen at de har kommunikasjonen i sin makt. Foto: Hanna Brække, Stand Up Norge
KOMMUNIKASJON OG SÅNT: Are Kalvø og Espen Beranek Holm har kalt sitt sommershow «Are Kalvø & Espen Beranek Holm». Underveis viser de igjen at de har kommunikasjonen i sin makt. Foto: Hanna Brække, Stand Up NorgeVis mer

Godt sagt

Are Kalvø og Espen Beranek Holm når fram til folk.

SHOW: Det handler om kommunikasjon, eller rettere sagt; kommunikasjonens mellomrom, om ikke å finne ordene, om å finne de gale ordene, i de gale situasjonene.

Slik Are Kalvø oppsummerer det: «Ofte kan det være vanskelig å få sagt det som skal sies.»

Det er et problem disse to ikke sliter med.

TV-slaver Noe er gjenbruk, dels i sin opprinnelige form, dels lett redigert. Nok er nytt til at showet som helhet virker nyskapt.

Formen kjenner vi: Espen Beranek Holm og Are Kalvø kombinerer stemmebåndsgymnastikk med passe mye hjernetrim til at publikum kan føle seg smarte.

Det gjør man, selv om det eneste man trenger å gjøre for å henge med, er å se på tv.

Helst på Dagsrevyen, hva enn Viggo Johansen til enhver tid måtte lede, gjerne litt på Skavlan, og så holder det at man har zappet innom «Der ingen skulle tru».

Parodier, helst rettet mot det samme publikum som ser på nevnte tv-programmer, veksler med samfunnsanalyser slik bare Are Kalvø kan gjøre dem, og overraskende påfunn, som få kan gjøre slik Espen Beranek Holm gjør dem.

FÅR DET SAGT: Espen Beranek Holm og Are Kalvø. Foto: Hanna Brække, Stand Up Norge
FÅR DET SAGT: Espen Beranek Holm og Are Kalvø. Foto: Hanna Brække, Stand Up Norge Vis mer

Det hele styrkes med et utvalg gullkorn, så velformulerte at de også hver for seg ville vært verd showbilletten alene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidsånd Det er på parodisiden den største graden av gjenbruk forekommer, men bare i noen få tilfeller oppleves materialet som forslitt - og da ikke bare fordi man har sett disse to gjøre skikkelsene før, men fordi altfor mange andre også gjør de samme (Kongen, Hellstrøm).

Andre egner seg fortsatt (Giske), noen er kanskje til og med blitt bedre (Erna, høyttalerne på Oslo S).

Undertegnede har likevel denne gang størst glede av de innslagene som ikke tilhører parodien, men som i stedet treffer en tidsånd - både når tidsånden tilhører 1969 og 2012.

Sluttnumrene er fulltreffere i så måte.

Startnumrene oppleves som mer distanserte og kommuniserer ikke like godt.