Anmeldelse: Marianne Gretteberg Egedal - «Pølsetjuven»

Godt springbrett for samtale med barna

Søt og eksistensiell bildebok om å gå sine egne veier.

TJUVRADD: Familien til Kjell er skruppelløs tyver som stjeler og oppdrar barna sine til å være kriminelle, noe som ikke passer Kjell så godt. Illustrasjon hentet fra boken.
TJUVRADD: Familien til Kjell er skruppelløs tyver som stjeler og oppdrar barna sine til å være kriminelle, noe som ikke passer Kjell så godt. Illustrasjon hentet fra boken.Vis mer

Familien til Kjell er skruppelløs. Tyver hele bunten, fra minsten med smokk og bleie, til bestemor med gåstol, ja, selv katten er en tjuvradd. Men ikke niåringen Kjell. Han vil ikke være tyv. Han stjeler bare ting som ingen eier lenger:

«Å plukke søppel er ikkje å stele. Det er å rydde», sukker foreldrene oppgitt. Virkelig ille blir det da familien beslutter å ribbe nabohuset der Kjells bestevenn, Pølse-Per, bor. Røvernatta endrer alt for Kjell, som tar en avgjørelse av tvilsom art. Sett fra foreldrenes side.

Pekelek

Marianne Gretteberg Engedal er illustratør fra kunsthøyskolen i Bergen, og debuterer med denne bildeboka om Kjell. Verbalt er fortellingen konkret og uten overflødigheter, og visuelt er uttrykket variert.

Teksten veksler mellom fortellende partier og dialoger i snakkebobler. Det gjør den lett å følge. Kreative innslag, som at bestemors snakkebobler er fylt med skjelvende, skrukkete skrift for å understreke skrøpeligheten, kan glede de oppmerksomme små. Det kan også de veldig tyvete hovedpersonene.

STØDIG DEBUTANT: Marianne Gretteberg Engedal (f. 1986) er illustratør og kokk. Kanskje ikke så rart at pølser ble ingrediens i hennes første bildebok. FOTO: Samlaget
STØDIG DEBUTANT: Marianne Gretteberg Engedal (f. 1986) er illustratør og kokk. Kanskje ikke så rart at pølser ble ingrediens i hennes første bildebok. FOTO: Samlaget Vis mer

Hele gjengen er kledd i fangestripete stort-hvitt, slik også huset deres er. B-gjengen-ansiktsmasker er også på plass. De mange tingene å peke på, som ulike matvarer, møbler og mønstre, samt de forskjellige sakene som fyller opp røverreiret, gir mulighet til begrepslæring. At bildeoppslagene varierer fra enkle til doble, og til sider med flere handlingsruter, gir fin dynamikk til fortellingen. Fargeskalaen holdes i relativt duse farger, gammelrosa er gjennomgående, og tonene spenner fra lyst til svarte natta. Uttrykket underbygger at dette er en mild og snill fortelling, tross alt.

Eksistensiell

Visuelt sett kan Engedals strek minne om en mildere - mindre markert og fargesterk - Mari Kanstad Johnsen. Det uventede og nye, det skjeve og overraskende, kunne vært sterkere til stede, men bokas historie er søt og eksistensiell. Den handler om noe barn kjenner til; tyver, pølser og å måtte gjøre noe man ikke vil. Etter en litt surrealistisk opplevelse finner Kjell en løsning på sitt dilemma. Opplevelsen, som er et fint brudd i fortellingen, understreker alvoret:

Det handler om å være annerledes, om å tvinges til å være noe man ikke er, eller vil være. Og om å ha mot til å velge selv. Denne tematikken gjør «Pølsetjuven» til et godt springbrett for samtale med barna, men boka kan også underholde den som bare vil se, leke og peke.