Anmeldelse: Marianne Gretteberg Egedal - «Pølsetjuven»

Godt springbrett for samtale med barna

Søt og eksistensiell bildebok om å gå sine egne veier.

TJUVRADD: Familien til Kjell er skruppelløs tyver som stjeler og oppdrar barna sine til å være kriminelle, noe som ikke passer Kjell så godt. Illustrasjon hentet fra boken.
TJUVRADD: Familien til Kjell er skruppelløs tyver som stjeler og oppdrar barna sine til å være kriminelle, noe som ikke passer Kjell så godt. Illustrasjon hentet fra boken. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Familien til Kjell er skruppelløs. Tyver hele bunten, fra minsten med smokk og bleie, til bestemor med gåstol, ja, selv katten er en tjuvradd. Men ikke niåringen Kjell. Han vil ikke være tyv. Han stjeler bare ting som ingen eier lenger:

«Å plukke søppel er ikkje å stele. Det er å rydde», sukker foreldrene oppgitt. Virkelig ille blir det da familien beslutter å ribbe nabohuset der Kjells bestevenn, Pølse-Per, bor. Røvernatta endrer alt for Kjell, som tar en avgjørelse av tvilsom art. Sett fra foreldrenes side.

Pekelek

Marianne Gretteberg Engedal er illustratør fra kunsthøyskolen i Bergen, og debuterer med denne bildeboka om Kjell. Verbalt er fortellingen konkret og uten overflødigheter, og visuelt er uttrykket variert.

Teksten veksler mellom fortellende partier og dialoger i snakkebobler. Det gjør den lett å følge. Kreative innslag, som at bestemors snakkebobler er fylt med skjelvende, skrukkete skrift for å understreke skrøpeligheten, kan glede de oppmerksomme små. Det kan også de veldig tyvete hovedpersonene.

Hele gjengen er kledd i fangestripete stort-hvitt, slik også huset deres er. B-gjengen-ansiktsmasker er også på plass. De mange tingene å peke på, som ulike matvarer, møbler og mønstre, samt de forskjellige sakene som fyller opp røverreiret, gir mulighet til begrepslæring. At bildeoppslagene varierer fra enkle til doble, og til sider med flere handlingsruter, gir fin dynamikk til fortellingen. Fargeskalaen holdes i relativt duse farger, gammelrosa er gjennomgående, og tonene spenner fra lyst til svarte natta. Uttrykket underbygger at dette er en mild og snill fortelling, tross alt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer