FILM: «Fiolinen» er filmatiseringen av en latinamerikansk legende, og handler om den gamle mannen Don Plautarco (Ãngel Tavira), som ved hjelp av fiolinen og eselet lurer og står opp imot det undertrykkende militærregimet. Handlingen utspilles på den mexicanske landsbygda, og filmen åpner med en voldsom torturscene der militærmakten forsøker å kartlegge geriljastyrkens våpenlagre. Så skifter scenen og vi møter filmens hovedpersoner: tre gatemusikanter, en far, hans sønn og hans bestefar. Snart forstår vi at faren er en sentral geriljaleder, og at bestefaren er djervere enn den krokete ryggen skulle tilsi.

Skuespillerne består i all hovedsak av amatører og filmen er skrudd sammen med minimalt budsjett – det synes. Samtidig legges det aldri skjul på at det er historien som er viktig, der regissøren blant annet har valgt å filme i svart-hvitt, for med det å gi den et tidløst, nærmest dokumentarisk preg.

Og jeg ser intensjonene hans, der filmskaperen på et poetisk vis forsøker å beskrive den svake manns kamp mot overmakten og den arme, gamle ridders kamp for å beskytte sin familie. Men skal man berømme hensikten og se bort ifra resultatet? Jeg syns ikke det. Og «Fiolinen» blir dessverre mer uutholdelig kjedelig enn rørende. Lange tagninger avløses av middelmådig felespill. Legenden burde forblitt nettopp det.