Mest kjent er han selvfølgelig som dikter og forfatter, blant annet av det store idédramaet «Faust». Mindre kjent er det at han gjennom hele sitt liv dyrket en interesse for naturvitenskap og forfattet et stort antall artikler og skrifter om naturvitenskapelige emner. Han var ingen fagmann - av utdannelse var Goethe jurist - men han var amatør i ordets beste betydning: en vitebegjærlig, usedvanlig kunnskapsrik og idérik naturelsker.

Det hører med til Goethes merkelige skjebne at han allerede som 26-åring kom til hertugdømmet Weimar, etter innbydelse fra den unge hertugen Karl August som hadde merket seg hans lysende begavelse. Dette ledet igjen til at han påtok seg en rekke administrative oppgaver, og allerede etter et halvt år fant han seg selv utnevnt til minister og titulert geheimråd. Han kom til å bli i Weimar hele sitt liv, selv om han foretok flere reiser. Den mest kjente gikk til Italia i 1786-88, den har han gitt en sjarmerende skildring av i dagboksform.

En av de oppgavene den unge Goethe fikk, var å undersøke mulighetene for å få i gang igjen gruvedriften i Ilmenau, der det fantes noen gruver med forekomster av kopper og sølv, men som for lengst var nedlagt. Man håpet å forbedre hertugdømmets finanser. Oppgaven førte ham inn i mineralogi og geologi, som han satte seg nøye inn i - med den energi som var så typisk for ham. Han foretok også lengre reiser i hertugdømmet for å undersøke hvilke naturforekomster og forhold som kunne legge grunnlag for hvilke virksomheter. Gruveprosjektet mislyktes, takket være en rekke uheldige omstendigheter, men Goethe understreket senere i livet at han ikke ville ha vært de erfaringer og kunnskaper foruten, som prosjektet hadde gitt ham.