Goethes fargelære

Min fargelære er like gammel som verden selv, uttalte Johann Wolfgang von Goethe, og tilføyde at den ble dosert av naturen selv. Nå, i jubileumsåret 250 år etter hans fødsel, er det for alvor blitt åpenbart at den også doseres av så vel forskere som kunstnere. På norsk finnes flere presentasjoner av fargelæren: 1. amanuensis Torger Holtsmark utga i 1994 et kommentert utvalg av Goethes tekst, med tilhørende plansjer. Nå har det nystartete forlaget Akribe utgitt boka og videoen «Lyset, mørket og fargene. Goethes fargelære - et innblikk». Den gir mer enn et innblikk; videoen, som det har tatt tre danske kunstnere ti år å lage, gir en forbløffende og pedagogisk presentasjon av fargelæren. Boka gjengir teksten og enkelte bilder fra filmen, og består ellers av bidrag fra internasjonale forskere.

Men, kan man spørre, kan det finnes mer enn én «fargelære»? Fra kunstnerens synspunkt oppfattes nok fargen i én sammenheng, og fra vitenskapens i en annen, men det «riktige» er vel at fargen er vår subjektive opplevelse av noe som «egentlig» er hvitt lys brutt i forskjellige bølger. I alle fall har vi lært denne populariserte varianten av Newtons banebrytende teori i fysikktimen. Nei, hevder Goethe og hans etterfølgere. Fargene forklares ikke, de bortforklares som bølger. Farge er ett, bølger noe annet. Om fargen kan oppfattes eller måles som bølger, forsvinner ikke desto mindre fargen når den reduseres til bølger. Heller ikke er fargene inneholdt i hvitt lys. De oppstår når lyset og mørket - som i den tradisjonelle fysikk bare betegnes som «fravær av lys» - møtes.

Fargen kan ikke skilles fra opplevelsen av den. I en viss forstand er all vår opplevelse av verden farger. Visst har fargen en subjektiv side, hevder Goethe, men også denne er av objektiv art, noe enhver kan overbevise seg om ved å eksperimentere med motbilder: Man stirrer intenst på en farget flekk i et par minutter, og flytter så blikket mot en hvit vegg. Der oppstår et motbilde i komplementærfargen til den man har stirret på - og den er den samme for alle mennesker. Fargenes objektivitet ytrer seg også gjennom det Goethe kaller deres «sanselig-moralske virkninger»; vår psykologiske reaksjon på fargene er like «objektiv» som motbildet av komplementærfargen.

Mørket og lyset er begge i en viss forstand utenfor vår verden, som består av farger. Verken mørket eller lyset er synlig. Lyset kommer til syne når det treffer en gjenstand og skaper en farge, men i seg selv er det usynlig. Dette fenomen blir på en frapperende og lett forståelig måte demonstrert i videoen fra Akribe forlag. Jeg skal ikke ødelegge overraskelsen her, bare nevne at det vel må dreie seg om samme fenomen som når vi betrakter fullmånen: Vi ser bare den, ikke sollyset som jo må være der et sted, siden det opplyser månen.

Goethe anså fargelæren for sitt viktigste bidrag til verdenskulturen, men snublet bokstavelig talt selv over den. Han interesserte seg for optikk, hadde studert Newtons eksperimenter og teorier fra hundre år tidligere, og lånte noen prismer - som han ikke fikk brukt før et bud kom for å hente dem igjen. Da grep Goethe et av dem, og så gjennom det mot en hvit vegg. Han forsto Newton dit hen at han da skulle oppleve en fargesprakende verden, men så den samme hvite veggen. Bare der lyset og mørket møttes, oppsto farger.

Det er ikke noe problem for en Newton-tilhenger å forklare dette fenomenet og likevel hevde at lyset spaltes i farger gjennom prismet. Men, som den danske teologen Jakob Wolf skriver i boka, poenget er at Goethes teori er sanset, mens Newtons er abstrakt. Det er meningsløst å si at «lyset inneholder farger», uten på et plan der vi måler elektroniske bølger. Goethes fargelære utfolder seg for vår opplevelse og omhandler en verden der mennesket hører hjemme. Den trekker mennesket inn i vitenskapen, og forholder seg til en verden som også er moralsk. Derfor kaller den amerikanske professoren Frederick Amrine Goethe for det evige alternativet og en forløper for dagens økologiske bevegelse.

Goethes naturvitenskap er i alle år blitt betraktet i opposisjon til Newtons. Hvis Goethe settes som den moralske og Newton som den amoralske vitenskapsmann, er da også grunnlaget for en ny polemikk lagt. Heldigvis er det bare ett bidrag i den foreliggende boka som forfølger det sporet. De andre viser at tida er inne til å anerkjenne dem begge. «Det er forbløffende å se hvor mange av de erkjennelser som er blitt gjort i det 20. århundre av vitenskapshistorikere og -filosofer, som ble foregrepet av Goethe,» skriver den amerikanske filosofiprofessoren Dennis L. Sepper i forbindelse med Goethes polemikk mot Newton.

Goethes fargelære kan vi lekfolk gå til som til en skole i å se. Som oftest svikter vi våre øyne for en tillært teori. Med Goethe kan vi øve oss i å se hva vi ser.