SOLIDARITET: At det har vært for få kvinneroller i Hollywood, har ført til en sterk konkurranse som også har gjort dem sårbare for utnytting. Men under Golden Globe-utdelingen stilte blant andre Natalie Portman, America Ferrara, Emma Stone og Annette Bening solidarisk i sort. Shutterstock / Timpone / Bfra / Scanpix
SOLIDARITET: At det har vært for få kvinneroller i Hollywood, har ført til en sterk konkurranse som også har gjort dem sårbare for utnytting. Men under Golden Globe-utdelingen stilte blant andre Natalie Portman, America Ferrara, Emma Stone og Annette Bening solidarisk i sort. Shutterstock / Timpone / Bfra / ScanpixVis mer

Golden Globe-utdelingen:

Golden Globe-utdelingen: Hvor betydningsfullt var det egentlig at alle kvinnene kom i sorte klær?

Et uttrykk for solidaritet blant kvinner som vanligvis er i skarp konkurranse.

Kommentar

Klær er språk, og under utdelingen av Golden Globe-prisene natt til mandag snakket de høyt. På forhånd hadde de kvinnelige skuespillerne som deltok lovet å stille i sort, som en markering av avsløringene om grov seksuell trakassering og direkte overgrep som har preget filmbyen gjennom høsten og vinteren, og som støtteerklæring til en ny kampanje kalt «Time's Up». En del av kampanjen er opprettelsen av et fond som skal hjelpe ofre for seksuell trakassering å få juridisk hjelp. Koordinasjonen av antrekk var naturligvis en symbolsk gest, langt mindre betydningsfull enn de nødvendige strukturelle endringene som Weinstein-skandalene og de mange etterskjelvene må få. Men det var en uttrykksfull og visuell markering i av aktørene i en kunstform som har det visuelle i sentrum.

Sort er begravelsesfargene, men kvinnene på den røde løperen fremsto ikke så mye som sørgende som solidariske. Det er ikke uten betydning i en bransje som er preget av intens konkurranse, om roller, reklamekampanjer og magasinforsider, der alle til vanlig prøver panisk å skille seg ut — og der nettopp denne konkurransen er noe av det som har gjort den utbredte trakasseringen mulig. Det må understrekes at det er snakk om svært privilegerte kvinner, som har i rikt monn av det andre kunne ønske seg mer av: Skjønnhet og penger. Men posisjonen deres har vært skjør, og prisgitt mektige menneskers, som regel menns, velvilje. Harvey Weinstein klarte etter alt å dømme i stor grad å ødelegge karrierene til Mira Sorvino og Ashley Judd etter at de satte seg mot tilnærmelsene hans.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Også billedskjønne berømtheter er det for mange av, og selv verdens mest feterte filmstjerner får nei til roller de ønsker seg oftere enn de får ja. Dette gjelder både menn og kvinner, men kvinnene er særlig utsatt. Hollywood har langt færre store kvinneroller å tilby enn mannsroller, og særlig få for kvinner over 35. Sett i lys av at de kvinnelige skuespillerne slik kan settes opp mot hverandre eller intimideres av tanken på å legge seg ut med noen som har makt til å velge fremfor dem, har det en tyngde ved seg at de velger å forbindes av samme farge, og bruke en av Hollywoods store utstillingsvinduer til å fremstå som allierte.

Det viser også at klær ikke skal reduseres til noe frivolt eller ubetydelig. Rød løper-mote er et sammensatt fenomen. Det er på den ene siden drevet av kommersielle krefter, der stjerner og stylister har lukrative avtaler med motehusene, som har en gyllen PR-anledning i de store prisutdelingsfestene og bildene som strømmer ut fra dem. Det kan anta smått groteske dimensjoner. Navn og ansikter som er gjenkjennelige nok kan håve inn på å ta på seg en gjenstand som passer eller ikke passer med det de ellers har på seg, som da Gwyneth Paltrow angivelig ble tilbudt en million dollar for å ha på seg et armbånd av designeren Anna Hu under Oscar-utdelingen.

Men det har flere funksjoner. Antrekkene bidrar også på å bygge opp et image og en identitet, som da Lupita Nyong’o etablerte seg selv som moteikon og gjorde seg selv langt mer interessant for motehusene og motebladredaktørene med en rekke slående kjoler under Oscar-kampanjen i 2014. Og for designere som vil nå ut til flere enn de som følger aktivt med på kolleksjonene deres, er det den viktigste arenaen for å få vist frem hva de faktisk driver med. Da Reese Witherspoon i 2015 tok initiativet til kampanjen kalt #askhermore, som var et opprop for at kvinnelige skuespillere skulle bli spurt om rollene sine på den røde løperen og ikke bare hva de hadde på seg, var det et nødvendig og viktig tiltak. Det parkerte den støle og gammeldagse skikken med å spørre mennene om jobben deres og kvinnene om hår og kjoler, som hadde utartet til det outrerte og nedverdigende.

Men som blant andre New York Times’ motekommentator Vanessa Friedman har bemerket, er det ikke nødvendigvis heldig å trå bevisst til siden for spørsmål om hvor et antrekk kommer fra. Moteskapere er anerkjente håndverkere og designere som viderefører lange tradisjoner, og som fortjener å bli kreditert for sitt eget verk — og så kan man heller passe på å stille et raskt spørsmål både til mennene og kvinnene, før man går videre til rollene og filmene. Det er en utfordring for de som skal dekke den røde løperen å anerkjenne antrekkene som paraderes der som en del av showbiz og kreative produkter i seg selv, og samtidig ikke gi motstandsløst etter for det kommersielle trykket.

Enten målet har vært salg eller imagebygging eller kreativt uttrykk eller alt sammen samtidig, har uansett klesvalgene på tidligere røde løpere vært preget av den individuelles stil, valg, avtaler og strategier. På søndag, derimot, ble moten brukt til å forene.