Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Good God'S Urge

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mange hadde vanskelig for å forstå hvorfor Perry Farrell oppløste Jane's Addiction, og enda flere uttrykte mistro til Porno For Pyros. Jeg tilhører dem som virkelig likte Pyros-debuten, men oppfølgeren er nær fullkommen. Albumet har noe religiøst og guddommelig over seg, og inneholder stor variasjon og detaljrikdom. Det er søkende, men bærer likevel preg av sjelefred.

«Good God's Urge» er mer balansert enn den delvis kaotiske debuten. Låtene er rolige med akustisk spydspiss som pirrer. Farrells stemme er heller ikke så angstbitersk under kraftutbruddene. Albumet minner mer om Jane's Addiction.

Stemmen er Parrells signatur - den er like karakteristisk som Robert Plants - og albumet gir assosiasjoner i retning «Led Zeppelin III». Det er mye urbanblues og nybrottsarbeid her - en kombinasjon som plasserer albumet som et av de mest sentrale på 90-tallet.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!