Gordimer holder koken

Renskåret om sårbare eksistenstilstander.

BOK: Med all respekt for alderdommen: Det er nesten ubegripelig at en åttiåring kan skrive så vitalt som nobelprisvinneren Nadine Gordimer gjør i «Et eget liv». Her følger vi det eldre hvite ekteparet Adrian og Lyndsay, deres sønn Paul og svigerdatter Benni. Paul får diagnostisert kreft, og strålebehandlingen betyr at han i en lang periode er «radioaktiv» og farlig for sine omgivelser. Han må isoleres, og foreldrene ofrer seg så han flytter hjem til dem. Denne ekstreme eksistenstilstanden gjør at han reflekterer over sitt eget liv og ekteskap.

Samlivet

Som vanlig opererer sørafrikaneren Nadine Gordimer på to felt når hun skriver. Den lille verden - enkeltmenneske, paret, familien - som speiler den store verden. Tidligere apartheid; men i denne boka et vaklende økosystem og atomfaren. Dette blir klarest uttrykt i Paul og konas samliv. Paul er naturvernkjemper, og kona jobber i reklamebransjen. Hans radioaktive isolasjon gjør at han spør seg «hvordan han som jobber for å redde liv, kan bo sammen med en kvinne som tjener så masse penger på å ødelegge den». Men dette også sett i et større perspektiv. Det groteske spennet i den moderne tid mellom forbruk og naturnedbryting. Hvordan leve idealistisk og «rent» i økosystemet. Ja, hva er økosystemet? Og: «Hvor skal man bestemme seg for at det begynner?» Gordimer opererer hele tiden med gammeltestamentlige referanser. Paul isolert hjemme i barndommens hage som blir hans Eden. Apokalypsen som truer, flommen i Noahs ark. Her helt konkret gjennom det vakre Okavango-deltaet i Sør-Afrika. Det står i fare for å bli demmet opp, for i det nye Afrika krever alle, også de svarte, et godt liv. Slik som svømmebasseng som igjen krever vann som igjen krever uopprettelige naturinngrep. Det er andre dommedagstegn: Aids-trusselen. Her sett gjennom en liten hiv-smittet treårig svart jente som er lemlestet for livet etter å ha blitt voldtatt. En ubegripelig og grotesk del av virkeligheten på Gordimers kontinent.

Til Stavanger

Grusomhetene til tross, Gordimer har latt mennene være idealistene i denne boka: Ikke bare Paul. Men også faren, som har ofret sin karriere slik at kona kan realisere seg selv, og bli en vellykket forretningsadvokat. Faren som mot slutten av sitt liv tar en helt overraskende beslutning, som kuriøst nok bringer ham til Solastranden i Stavanger. Gordimer skriver slik jeg ofte opplever med eldre forfattere som har skrevet mye fiksjon: De tar seg ikke lenger bryet med å finne på; hjelpe leseren med fyllstoff og overganger. De går rett på sak, rensker språk og handling. Og i passasjer blir denne boka nesten litt for mager og stakkato. I tillegg foregår alt som indre monologer, med et litt uklart vekslende perspektiv. Likevel er denne skisseaktige utålmodigheten besnærende: Usentimental, gjennomreflektert og av og til sylskarp slik Gordimer kan være det.