Gorgon vakt- mesters barn

Implementere, deployere, globalisere. Jo da, de har lært leksa til Gorgon vaktmester, de unge politiske rådgiverne.

ER DET

noen som husker Pompel og Pilt? Barne-tv-serien som ble til i 1968 med to mystiske fyrer i for lange frakker. De som brukte mesteparten av tida på å virre rundt blant hyssing som hang fra taket og drive med mislykkede reparasjoner. Gorgon vaktmester dukket stadig opp med sine tirader, som alltid begynte med å reparere. Også han virret temmelig meningsløst rundt mens han snakket uforståelig. Serien var så rar, surrealistisk og antipedagogisk at den seinere ikke ble anbefalt for barn. Men mange av barna har lært leksa si av Gorgon og gutta.

DERFOR DUKKET

vaktmesteren opp i hodet mitt i vår da UNDPs Human Development Report 2003 ble lagt fram i Oslo, og unge David Hansen, utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsens rådgiver, spratt opp og begynte å snakke. I likhet med en rekke unge ministerrådgivere med lys framtid snakket han litt gorgonsk. Det var iallfall mye implementering, for å si det sånn. Og Hansen er ikke alene. Utviklingsministeren har selv for vane å snakke i forkortelser og implementeringer slik at vanlige dødelige raskt faller av lasset. Men hun vet det selv, og jobber med saken. Det burde faktisk flere gjøre i ei tid da konsepter er mirakelordet. Implementeringen av konseptene er verst. Bare gå i banken og forsøk å snakke med en levende person.

SPØRSMÅLET ER

om alle de som vil reparere kommuner, landet vårt eller resten av verden, har gått seg vill i alle trådene. Særlig språklig. Kanskje herrene i for lange frakker også har hvisket tv-stjernen Seinfeld noe i øret. Newyorkeren snakker jo som regel om ingenting. Og han er meget populær blant de deployerte.

Men nå kommer snart boka om Pompel og Pilt, ifølge VG. Og det skal handle om Pompel og Pilts liv utenfor tv-skjermen. Dokkenes far, Arne Bust Mykle, har skrevet «Opera Pompel og Pilt. Feltnotater fra Gople, et landskap i Norge». Gorgon vaktmester har visstnok bare fått en liten birolle, mens herrene i frakk fremdeles bruker mye tid på å reparere. Til VG sier forfatteren at de to har et livssyn som går ut på at alt kan repareres. Og at man ikke kan vite om det trengs en reparasjon før man har reparert.

SLIK HOLDES

hjulene i gang. Eller for å si det slik: Hvem er det de snakker til i departementene, organisasjonslivet og blant konsulentene? Hvor finner de alle de idiotiske ordene? Skjønner de ikke at ord kan ekskludere og gi forenklerne fritt spillerom? Det norske språket har faktisk forståelige ord som duger. Også i diskusjoner om vanskelige temaer. Men dessverre er jeg ikke i tvil om at det norske folk vil vise at det er et påtrengende behov for Se og Hør to ganger i uka.

Så kan de som sitter med makt, implementere og deployere videre uten å bli forstyrret.