Gørr a-go-go

Fæl i starten, men mer og mer latterlig mot slutten.

FILM: «The Hills Have Eyes» er en remake av Wes Cravens film med samme navn fra 1977, uten at det hjelper nevneverdig. Til tross for kultstatus har originalen aldri vært noe særlig å skryte av, og det er dessverre ikke relanseringen heller. Jo da, den er blodig og til tider avskyelig, men samtidig utarter filmen seg til å bli mer latterlig enn nifs. Og det er nok ikke målet til den unge, relativt ferske, franske regissøren Alexandre Aja.

Fort nummen

Det er Wes Craven som står for produksjonen av filmen, og det er tydelig hvorfor han har latt Aja leke seg med sin baby fra 70-tallet. Aja er nemlig like opptatt av å få publikum til å skvette som den gamle horror-mesteren. Vi snakker lange scener som avbrytes av en høy, kjapp lyd og noe stort og uventet inn i skjermen, som for eksempel ei hånd gjennom vinduet. Noe som kan fungere, og som også i «The Hills Have Eyes» får deg til å skvette i stolen, men som alene ikke er nok en film igjennom. Soundtracket, tysk synth fra 80-åra, blir både malplassert og urkomisk. Og de radioaktive monstrene minner etter hvert mer om den intergalaktiske terroristen Edgar, fra «Men in Black», enn en reell og skremmende trussel. Jo da, de dreper og maltrakterer, men man blir fort nummen av alt gørr og skrik, og filmen utvikler seg raskt til å bli mer splatter og slakt, à la «Bad Taste», enn grøssende horror.

I ingenmannsland

Så til handlingen: En familie på sju tar en snarvei gjennom ørkenen på sin reise mot California. Bilen punkterer og plutselig befinner de seg i ingenmannsland. Mobilen har ikke dekning og det er milevis til nærmeste nabo. Som om ikke det var nok så er de omringet av en mutert og blodtørstig klan. Hjelpe seg den som kan. Uhu!