- Gøy å komme midt i fittstimen

- De som fronter feminisme-debatten er tøffe. Men tør de å se Medusa i seg selv? spør forfatter og professor Sissel Lie. De som tør, kan lese den nye essaysamlingen hennes.

Det er tilfeldig at Sissel Lies bok «Mor og Medusa - portrett av den moderne kunstneren» kommer midt i den nye feminismedebatten. Essayene har hun holdt på med i ti år. Stoffet har hun blant annet hentet fra prosjekter hun jobber med på historisk-filosofisk fakultet i Trondheim. Lie omgås til daglig unge kvinner som er engasjerte i fittstimdebatten.

- Er det stor forskjell på feminismedebatten i dag og den på 70-tallet?

- Jeg synes det er flott å merke engasjementet og begeistringen. Det at vi har oppdaget noe og vil ut med dette sammen - følelsen av å være mange gjør godt. Det er gøy at denne boka kommer midt i en fittstim. I dag er jentene mye modigere. I alle fall de som fronter debatten. Samtidig ser jeg at det fremdeles ligger mye usikkerhet bak. Denne usikkerheten sier meg at likhetene med tidligere feminismedebatter er store tross alt. Selv om de som fronter debatten er tøffere i dag, er det ikke dermed sagt at de tør å se Medusa i seg selv, sier Lie.

SISSEL LIE HAR LENGE vært opptatt av myten om Medusa, og hun har stilt seg spørsmålet: Hva skal jeg med Medusa?

- Tanken om en morgudinne som inneholder både monsteret og den gode mor, og hvor begge rommer kreativiteten, er interessant. Det kreative er å akseptere helheten. Medusa blir som en morsfigur som sier: Vær så god, skap! Lie blir alvorlig.

- Medusa viser det ekstremt fremmede i oss. Det viktigste er den mørke siden hun representerer. Vi må dykke ned i våre mørke sider for å bli kreative, vi må tore å møte det mørke i oss selv. Først da blir vi virkelig skapende.

I boka skriver Sissel Lie at Medusa symboliserer alt det som «ikke kan sies, ikke tenkes, med kvinnens kjønn, med døden». I tillegg er hun så grotesk at vi kan le av henne. Hun viser til slektskapet med Baubo: en gammel kvinne som ved å løfte på skjørtet får en fortvilet til å le! «Hun viser henne et kjønn maskert som ansikt,» skriver Lie. «Dette kjønnsansiktet blir et latterbrøl, et latterbrøl som gudinnen svarer på med en latter.» Ved å minne om kvinnekjønnet gis livslysten tilbake. Dette presenteres som noe positivt.

- Jeg må innrømme at jeg ikke helt ser det komiske, men heller noe nedverdigende i situasjonen - at vi ved å vise fram kjønnet kan skape latter.

- Hvis du vrir litt på tankene, vrir dem bort fra det pornografiske aspektet - tenker nytt, så vil du se det positive. Se på hva myten forteller. Kvinner er livgivende og eksisterer i forlengelsen av det kreative. Derfor kommer latteren, etter latteren går alt mye bedre. I myten tolkes dette positivt. Begeistringen er viktig. Vi kvinner er jo ganske heldige, synes jeg, når det gjelder kjønn, tenk på den upraktiske innretningen menn har! Men, det viktigste ved Medusa er det skremmende, det mørke, ikke at hun ler. Personlig tror jeg kanskje ikke at hun ler så mye.

OM KVINNEN som kunstner sier Sissel Lie:

- I forrige århundre skulle kvinnene ta seg av hjem og barn. De som sto fram som kunstnere, ble sett på som monstre. Den tradisjonelle kvinnerollen og kunstnerrollen lot seg ikke kombinere. Det var sterkt å være den som gjorde opprør. I vårt århundre har betingelsene vært annerledes for kvinnelige kunstnere. Posisjonen er tryggere, nå er monsterbildet bevisst og ønskelig. Tidligere kunne man jo risikere å bli stengt inne, som Amalie Skram. Ja, det var jo forresten flere enn henne som ble det!

Sissel Lie er engasjert. Disse temaene opptar henne, og har gjort det lenge. I boka forteller hun blant annet om hvilken betydning den franske feministen Hélhne Cixous hadde for henne i en periode da hun ennå ikke våget å kalle seg skjønnlitterær forfatter. Cixous understreket at alle kvinner har et smykkeskrin. «Det gjelder bare å få åpnet det. Det gjelder å tore å gå inn i mørket der erkjennelsen finnes, møte det fremmede, våge mer enn man våger.»

- Gjelder dette bare kvinnelige kunstnere? Er det ikke interessant å se på hvordan kunstnere generelt henter fram monsteret i seg selv?

- Jo, det kan du godt si. Det jeg har skrevet om i denne boka , kan like godt gjelde for menn, men jeg har altså fokusert på kvinner. Akkurat det å se på menn som monstre synes jeg ikke er interessant. Menn har jo blitt gjort til monster av kvinnebevegelsen. Jeg synes det er mer interessant å se på det ømme, kjærlige og det lekne hos menn. Kanskje særlig når det gjelder det lekne, har kvinner mye å lære.

Jeg er ikke ute etter å tenke i opposisjon mann/kvinne. Vi har alle et morsansvar overfor jordkloden. Også menn må ta dette ansvaret. Vi må gjøre et felles løft. Cixous' tanke om at ikke bare kvinner, men også menn kan og bør ha mor som ideal, er spennende. Når morsidealet rommer det livgivende, skapende og kreative blir det noe positivt og fruktbart - også for menn. Jeg har i boka forsøkt å gi et portrett av den moderne kunstner - ikke bare kvinnelige. Jeg ville ikke drømme om å utelukke mannen i noe som helst, og jeg har aldri sett mannen som fiende!

LIE SKRIVER OM spenningen mellom selvbiografi og fiksjon. Hun beskriver hvordan de to franske forfatterne Marguerite Duras og Hélhne Cixous bevisst blander selvbiografi og fiksjon.

- Begrepet selvfiksjon er brukt i Frankrike, har vi eksempler på det i norsk litteratur også?

- Ja, til en viss grad. Men det ser ut som om det er større vekt på det selvbiografiske enn fiksjonen i den norske litteraturen. Det er det ikke hos de franske forfatterne jeg skriver om. Der kommer fiksjonen i første rekke. Personlig synes jeg det er både foruroligende og mer spennende å lese «Elskeren» av Duras, når jeg vet at det er selvbiografisk og at det ikke er det på samme tid. Men det hender også at bildene av forfatteren blir liggende i veien.

- Du skriver i boka at det er en generell oppfatning at kvinner skriver mer selvbiografisk og bekjennende litteratur enn menn?

- JEG TROR KVINNER skriver nærmere sine liv, de skriver mer selvbiografiske tekster. Men hvorfor?

- Det er nok en trend. Kanskje er det sånn at menn er flinkere til å tilsløre. Men, dette blir spekulativt. Det som er helt klart er at kvinner skriver med hjertet, med innvollene.

- Kanskje menns bekjennelser blir mottatt annerledes. Ofte er jo kritikerne menn.

- Tidligere måtte kvinner ofte velge bort kjærligheten for å drive med kunst. I boka nevner du at kjærligheten er en forutsetning for å skape. Hvordan stemmer dette overens?

- Man skaper både i kjærlighet og i aggresjon. Jeg synes det er viktig å legge vekt på leseren i denne sammenhengen. Det å være en kjærlig leser, en kjærlig mottaker av en tekst er en interessant tanke ut ifra et akademisk standpunkt. Det er jo så mange teorier som klaskes ned over hodene våre. Hvor blir det av følelsene?

Spør Sissel Lie ut i den kalde, klare høstlufta.