Kan Birken eller Holmenkollmarsjen være løsningen på kreftgåten? Mest sannsynlig ikke.  Illustrasjonsfoto: Pål Marius Tingve
Kan Birken eller Holmenkollmarsjen være løsningen på kreftgåten? Mest sannsynlig ikke. Illustrasjonsfoto: Pål Marius TingveVis mer

Gøy med kreft på tur

Glad og varm kreftpasient på tur er visst bedre enn frysende kreftpasient under dynen. Men vi blir jo ikke friskmeldt av den grunn.

Meninger

Lørdag 21. februar fikk vi oss servert en vakker amasone av en kreftpasient på Dagsrevyen. Etter et drøyt år med kirurgi, cellegift og stråling er jeg litt treg i pappen noen ganger, så jeg var først usikker på om hun var lørdagsgjesten eller selve gladnyheten, men kom til at hun var gladnyheten.

Budskapet var at både hun og en litt mer udefinert gjeng bak henne var/hadde vært kreftpasienter, men nå gikk de på tur. Instruktøren heiet dem fram som om hun luftet bikkja:

- Såå brra! Veldig brra!

Sånn snakker man altså til kreftpasienter i de kretser, de som skal gå Holmenkollmarsjen - eller hva det nå heter - innimellom stråling og cellegift.

Damene travet fram og tilbake, først på bena med staver, så på ski uten.

Dette ga en svak form for gjenkjennelse: Under min cellegifttid gjorde jeg også valg: Jeg kunne enten høre Dagsrevyen med blikket i gulvet, eller se den med lyden av. Begge deler var for mye.

Deretter ble vi kjent med tre mennesker i hvit frakk. Hvis jeg forstod det riktig, forsket de på om kreftpasienter har godt av å gå Birken, unnskyld, Holmenkollmarsjen eller bare en god tur.

- Frisk luft! hoiet instruktøren i løypa. KOM IGJEN!

Forskerteamet kom med en utlegning som var en politiker verdig: Det kunne ha god effekt på livskvaliteten. Altså: Glad og varm kreftpasient på tur er bedre enn frysende kreftpasient under dynen. Og ikke nok med det, kanskje det å gi jernet i løypa kunne ha noe å si for overlevelsen, at cellegiften virket bedre når man trente fem ganger i uken.

På en mørk dag blir det nå lett å tenke at jeg ikke har utnyttet cellegiften godt nok. Jeg skulle sprunget rundt i terrenget som en hare, og når jeg ikke gjorde det, kan jeg til stor del takke meg selv hvis tilbakefallet kommer.

For meg var en langsom tur rundt kvartalet mer enn nok.

Men på Dagsrevyen fortsatte krigsretorikken. «Kjempe», «være tapper» - heia! Damene ble sammenliknet med sprinterne i Falun.

Amasonen erklærte at når hun ble frisk til sommeren, skulle hun hoppe i fallskjerm. Det er henne vel unt.

Men vi blir jo ikke friskmeldt av den grunn. Vi får bare vite at de ikke finner noe nå, og så fortsetter behandlingen i minst fem år til.

Mitt «fallskjermhopp» fant sted i fjor sommer, da en venn insisterte på at vi skulle ta en kaffe sammen. Han fikk vente i tre måneder. En kaffe er et hyggelig kodeord, selv for en som blir kvalm bare ved tanken.

Vi spiste noe, jeg aner ikke hva, alt smakte terpentin på den tiden.

Jeg lot være å nevne for min venn at jeg ikke visste om jeg var i stand til å sitte oppreist i ti minutter da vi møttes. Det holdt i over en halv time. Ikke besvimte jeg da jeg kom hjem heller. Den halve timen ga mot til mer, i frisk luft foregikk det også.

Og i løypa forsetter tilropene:

- Kom igjen! Så brra!

Jeg ønsker alle mine andre medpasienter god bedring. God bedring til Dagsrevyens reporter også. Og til alle dem som ikke når så langt - et så godt liv som mulig så lenge det går. Med - og fullstendig uten fallskjerm.