Gøy på gutterommet

Tegneren Steffen Kverneland og den tørrvittige imitatoren Are Kalvø har gått sammen om den noe pretensiøse «Bibelen 2».

Kverneland, mest kjent for sine «Amputerte klassikere», og Kalvø, som blant annet ga harrybegrepet et oppsving, har laget en nokså fritt inspirert oppfølger, med visse bibelske vendinger og kapitteloverskrifter som «Evangeliet etter resepsjonisten på hotel Triaden». Jesus selv er «varmt» framstilt som en hippieaktig blanding av Yassir Arafat og Helge Jordal med kanintenner, og dukker altså opp på et hotell i Lørenskog. Men dette er ingen ondskapsfull parodi på Jesus, hans «komme» brukes snarere for å parodiere vår tid.

Store oppslag

For med sin naive menneskekjærlighet stiller Jesus opp på alt: i popband, på lederkurs og i prateprogram, og han snakkes selvsagt i stykker av dobbeltmoralske Dagblad-portrettører, en skravlende Skravlan og markedsføringseksperter som applauderer og ufarliggjør alt han gjør fordi det er penger å tjene. Her opprettes «kristne mot Jesus», samtidig som tolv disipler samles, deriblant den homofile resepsjonisten på hotellet og rompiken Marianne Magerholm (Maria Magdalena, et av et utall mer eller mindre morsomme navneordspill), som Jesus får et varmt forhold til. Det er mye som skaper store oppslag, deriblant et (kongelig) kyss på balkongen foreviget av paparazzier.

Flåsete

Det svarte coveret med gullskrift som til forveksling likner originalen, er selvsagt grovt og burde vel provosere, men til det blir dette for ufarlig, flåsete og altfor velkjent. For de gode poengene til tross, Kalvøs register begynner å bli noe snevert, der han turer fram med treffende, men velkjente og uttværende spark til Dagbladet og NRK-kjendiser i litt for sliten og noe plump «Hallo i uken»-stil. Det ville blitt direkte kjedelig om det ikke hadde vært for Kvernelands forfriskende tegninger, noen av dem ustyrtelig morsomme, spesielt en Nerdrum-kopi som er langt bedre enn originalen.

Hensikten med boka? Med den voldsomme forhåndsomtalen den har fått, er vel dette først og fremst en genial «markedsidé», og duoen tjener sikkert gode penger. For med sin begavede, men noe flåsete og akkurat her kanskje litt spekulative guttehumor, blir de ironisk nok selv representanter for det mediesamfunnet og de kvikkfyraktige typene de parodierer.